Innenriks

Digitale ferdigheter som allmenndannelse

Håndverksfagene ble ansett som viktige fag i sin tid. Nå er det på tide å dra dem frem fra glemselen, og bringe dem inn i det 21. århundret!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.


Hvorfor ble håndverksfagene ansett som viktige fag i sin tid? Som dannelsesfag? Tanken var at alle burde ha et minimum av kunnskaper om blant annet tre- og tekstilarbeide, og stimulere til fysisk arbeid. Man lærte å bruke diverse verktøy, og fikk grunnleggende kunnskaper om hvordan man kan skape noe på egenhånd.


Forståelsen for hvordan praktiske ting henger sammen mangler i stor grad i skolen i dag. Vi leser, skriver og regner til krampa tar oss, men mangler den forankringen som kun praktisk erfaring fra den virkelige verden kan gi. Vi tenker kanskje at de praktiske ferdighetene skal komme hjemmefra? Men nei; Vi går på butikken og kjøper nytt, eller betaler noen andre for å fikse det for oss. Tilbake sitter vi med barn (fremtidige voksne!) med svært begrenset erfaring fra håndverk, og liten forståelse for hvordan et produkt er satt sammen og dermed avhengige av at “noen andre” løser problemene for dem.


De praktisk-estetiske fagene gir ferdigheter og kunnskaper som gjør at man er i stand til å skape, reparere og vurdere fysiske produkter, og man gjør seg noen erfaringer som man kan dra nytte av i både i andre fag og i livet ellers.


Likevel; samfunnet er i utvikling, og kanskje burde vi også endre tilnærmingen til hva barn bør lære i skolen. Ikke bare fordi kravet til kunnskaper i arbeidslivet endrer seg, men også fordi kravet til allmennkunnskaper endrer seg. Raskt. Da nåværende læreplan ble skrevet, var Facebook såvidt blitt født, den første iPhonen var ikke sluppet på markedet, nettbrett var et fremmedord, og Instagram, Snapchat & co var fremdeles mange år unna å dukke opp.




Digitale ferdigheter i skolen


Den “nye” digitale arenaen ble tatt med i læreplanen Kunnskapsløftet, eller K06. Da ble digitale ferdigheter kategorisert som én av de fem grunnleggende ferdighetene i skolen. Det betyr at vi de siste ti årene har vært forpliktet til å lære elever digitale ferdigheter, men det har ikke vært prioritert. Elevene skal oppdras til å bli konsumenter, ikke produsenter av digitale tjenester.


Det samsvarer med at øvrige praktisk-estetiske fag også har falt på prioriteringslista. Det kan føles som om det er viktigere å få elever som scorer godt på (inter)nasjonale tester enn elever med skaperglede og utforskertrang, elever med praktiske kunnskaper og ferdigheter. Og så lurer vi på hvorfor så mange sliter med skolevegring og dropper ut fra videregående utdanning?


Videre har problemene med digitale ferdigheter i norsk skole vært som følger: Lærerne har ikke mottatt tilstrekkelig etterutdanning, og hvorvidt digitale ferdigheter har blitt inkludert i undervisningen eller ikke, har ikke blitt fulgt opp. Lærerutdanningene har behandlet digitale ferdigheter som noe valgfritt, og helst unngått dem.


“Nei, vi jobber ikke med leseforståelse på skolen, vi!” - den læreren som hadde ytret de ordene, ville blitt kalt inn på teppet rimelig raskt. Når vi vet at barn og unge bruker svært mye tid med et ufiltrert vindu til verden i hånda, burde alle verdens varsellamper blinke når vi ser at de digitale ferdighetene neglisjeres i norsk skole. (Nei, å legge massevis av sperrer på internettilgangen fungerer ikke!)


Lær kidsa koding!


Den manglende politiske viljen til å få til et reelt digitalt skifte i skolen, har vært en sterkt medvirkende årsak til at digitale ferdigheter i skolen i stor grad har vært en flopp, og i alt for stor grad vært personavhengig. Og det er en sterkt medvirkende årsak til at Lær Kidsa Koding så dagens lys i 2013, da Simen Sommerfeldt ble sjokkert over å høre at en svært stor andel studenter som begynner på informatikkstudier, ikke har noe begrep om hva koding er. De tror de er “gode på data” fordi de kan lage spillelister i Spotify og har sin egen YouTube-kanal!

De er digitale analfabeter - det er som å skulle begynne på litteraturstudier med utgangspunkt i at noen har lest god natt-historier for deg, men du aldri har lest eller skrevet noe selv!


Veksten til Lær Kidsa Koding de siste fire årene har vært formidabel. 120 kodeklubber landet over, 100.000 grunnskoleelever som har deltatt på Kodetimen (2016) og årlige lærerkonferanser flere steder i landet, er ganske klar tale fra grasrota i landet: Vi ØNSKER å bli digitale skapere, og vi ØNSKER å lære kidsa koding og vi ØNSKER å lære mer om teknologien som er så viktig i livene våre.


Faktisk ligger det ingen hindringer i K06 for å lære bort skapende digitale ferdigheter i undervisningen. Det betyr at det ikke er noe i veien for å lære mellomtrinnselever om geometriske figurers egenskaper ved å kode i Scratch, eller lage interaktive fortellinger i norsk eller engelsk i Kodu eller Scratch. Hvis du vil lage en Flappy Bird-klone som styres med selvlagd håndkontroller, går det fint an å gjøre med forankring i læreplanen.


Flere kommuner og skoler har på eget initiativ begynt å utforske hvilke muligheter de har for å ta i bruk koding, men dessverre er dette fremdeles opp til hver enkelt kommune, skole og lærer, noe som gir et svært ulikt utdanningstilbud for elevene i grunnskolen. Det kan igjen bidra til å øke forskjellene i samfunnet i fremtiden; De som kan koding, og de som ikke kan koding.


Vi har fått et testløp med programmering som valgfag hos noen ungdomsskoler, men et viktig problem som har blitt tatt opp i den anledning, er at man ikke treffer bredt nok. Man treffer i all hovedsak kun de som uansett er interessert i emnet fra før. Blant annet uteblir jentene, noe som blant annet bidrar til å styrke det store kjønnsgapet i IT-bransjen, der kun X% er kvinner.


Digitale ferdigheter må være for alle, ikke bare gamerne og nerdene blant oss. Kodingen, den digitale skaperkraften, er en viktig del av dagens og morgendagens allmenndannelse.


Makerspace - det 21. århundrets sløydsal


Men ikke tolk dette som et utrop mot de “gamle” dannelsesfagene, de praktisk-estetiske fagene. Utenfor skolen har disse allerede smeltet sammen med digital teknologi, til et nytt konsept som kalles “makerspace”. Et makerspace er et håndverksrom, der de gamle håndverksfagene fusjoneres med moderne teknologi og verktøy. Man må sage, skru, sy og lime ting sammen for å få et helhetlig produkt som nyttegjør seg av digital teknologi.


Vi trenger en mye bredere satsing på de praktiske dannelsesfagene, og vi trenger lærere, foreldre, skoleledere, kommuner og næringsliv som sier i fra og tar initiativ på egenhånd. Vi trenger etterutdanning i digital pedagogikk og de eksisterende praktisk-estetiske fagene. Norge er allerede i ferd med å sakke akterut for landene rundt oss på denne fronten. Flere av våre naboland i øst og vest har besluttet å innføre koding i skolen, mens vi sitter på gjerdet og drikker oljesmoothie. Det kan vi fort angre på når det ikke er mer smoothie igjen i glasset.


Enn så lenge er vi avhengige av å ha frivillige initiativ som ildsjelene i Lær Kidsa Koding og ellers rundtom i landet til å sette digitale ferdigheter i skolen og samfunnet på dagsordenen. Og Kodeklubben og Norway Makers, som tilbyr barn og unge et digitalt, skapende alternativ etter skoletid.


Dette innlegget er en nedslanket versjon av et mer omfattende blogginnlegg: https://cmyrland.wordpress.com/2017/04/07/digitale-ferdigheter-som-allmenndannelse/






Mer fra: Innenriks