Debatt

Digital uforstand

Små barn ribbes for levende barndom.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I forbindelse med Kunnskapsløftet i 2006 bestemte regjeringen at alle elever på samtlige trinn i norsk skole skulle bli digitale. Dette skiftet ble bejublet av mange aktører.

Nå skulle elevene inn i framtida! 

Nesten før fanden fikk sko på, gikk enkelte skoler til det skritt å kjøpe gratis nettbrett til alle skolens elever for bruk på skole og i hjem.

Store avisoppslag dukket opp: Se den første heldigitaliserte skolen, her finnes ikke et eneste papir, de har kastet alle boksett og blyanter! Skikkelig kvalitetsskole, skikkelig proaktiv rektor!

Så da fikk flere skoler farten på seg.

Hvem vil ikke framstå som supermoderne, framoverlent og på høyden? Hvem vil lukte B-skole? Hiv ut den gamle dritten, vi er moderne, vi er blant de første, vi henger med.

Så rektorene smilte på foreldremøtene og lovet ipad hjem til alle. Og foreldrene nikket. De var glade i duppedittene sine de og, og dette hørtes jo flott ut. Og ingen hvisket om at annet skolemateriell måtte vike, at de store digitale innkjøpene kostet flesk.

Pyttpytt, ipaden skulle jo nå ordne det aller meste og sikre skikkelig kvalitetsheving i alle ledd.

Så snart humpet mange norske småskoleelever rundt med nettbrett i en ellers ganske så tom sekk. Fort vennet de seg til at nettbrett ble en naturlig forlengelse av hånda. Og ganske snart begynte de å kjenne på uro hvis det ikke var en skjerm i nærheten. Etter hvert ble det digitale det eneste normale.

Enkelte skoler så faresignalene og bestemte seg for å ile langsomt. De besluttet at laptops skulle forbli på skolen og at det slett ikke var nødvendig å bruke PC i alle fag.

Men det krever ryggrad å nekte nettbrettene, presset om å henge med er enormt.

På mange skoler tør ikke lærere som er kritiske til all databruken å ta til motmæle. De frykter å bli kalt illojale. Det er dessuten døden for en lærer å bli kalt reaksjonær, gæmlis eller datafiendtlig. Bedre da å sitte musestille i båten.

Jeg tror ingen politikere skjønte hva de satte i gang da de nærmest uimotsagt bestemte at skolebarn fra 6 år skulle bli digitale. De kan ikke ha forutsett det som nå er blitt en rystende konsekvens, nemlig det enorme antall skjermtimer mange små barn i Norge i dag utsettes for.

Først jobber flere og flere barn på skjerm i de fleste av skolens timer. Så ser de film i spisefri for at de skal holde kjeft. Etter skolen venter skolefritidsordninger, der det nesten daglig vises film. Så er det hjem for å gjøre lekser på nettbrett, før spill og gaming ofte tar over mens foreldre lager middag.

Og heisann, så er det tid for barne-tv.

Barn i familier som har råd til å betale fritidsaktiviteter stikker kanskje av gårde et par timer på ettermiddagen, men vel hjemme igjen styrter podene ofte inn til favorittleketøyet.

Det er en orm som gnager, skjermen lokker og forfører, og det blir krangel og bråk når foreldrene prøver å begrense. Andre aktiviteter kommer veldig fort til kort, de er ikke underholdende nok. Så det blir skjerm, kanskje opp til 6 timer for små hoder bortimot hver dag.

Det som skjer hjemme, kan man ikke styre.

Men skolen kan man styre, og det er ingen ting som tilsier at barn må starte opplæring og ha lekser på nettbrett fra de er 6 år.

Selv har jeg 40 års arbeidsliv bak meg som lærer i grunn- og videregående skole, pedagogisk veileder og rektor. Jeg har jobbet ivrig og med kjærlighet til barn og unge et helt liv og jeg er ikke redd for å bli kalt reaksjonær. For den utviklingen vi ser nå, vil jeg hevde er skremmende og feil.

Små barn skal ikke vennes til å sitte bak en skjerm størsteparten av dagen. De skal ikke tilvennes at livet utenfor skjermen er mindre viktig, at hånda og det praktiske er håpløst gammeldags.

De skal få digital opplæring i et tempo og en mengde som er tilpasset deres alder.

De skal bli kjent med de fantastiske mulighetene en datamaskin gir, men andre aktiviteter må fylle storparten av dagen.

Skolen skal ikke være en pådriver for databruk i så stort omfang som nå, det er et sosialt eksperiment vi ikke ennå vet resultatene av. Hjerneforskere bekymrer seg, øyeleger bekymrer seg, familier fortviler fordi barnet deres mister andre interesser.

Er det mulig å snu trenden med egne nettbrett for småskolebarn og dermed minske mengden skjermtid noe?

Ja, selvsagt er det mulig å sette bremsene på. For å unngå å legge avgjørelsen på sårbare enkeltskoler, kan dette vedtas politisk kommunevis, slik bl.a. Stavanger nå forsøksvis gjør.

På mange andre områder enn skole tas det omkamp etter omkamp på viktige avgjørelser.

Nå vil bl.a. arkitekter restarte prosessen om utnyttelsen av Filipstad i Oslo fordi de mener reguleringsplanen er for lite byvennlig. Da burde det være fullt innafor å restarte en misforstått pedagogikk for småbarn som er alt annet enn barnevennlig.

Mer fra: Debatt