Kulturrådets kollegial organ – rådet, har levert sitt høringssvar til det såkalte ekspertutvalgets rapport om nye oppgaver for fylkeskommunene. Rapporten vurderer ny organisering av flere områder av samfunnslivet, deriblant kunst og kultur.
Ekspertutvalgets rapport viser dessverre begrenset kunnskap om- og innsikt i kunst- og kulturfeltets samfunnsrolle, virksomhet, dynamikk og utfordringer. Rapporten peker på at kultur «bør ses i sammenheng med øvrige fylkeskommunale oppgaver, herunder næringsutvikling, idrett, stedsutvikling, folkehelse, opplæring, integrering og kulturminneforvaltning». Ekspertutvalget tilrår at mer politisk ansvar for kulturoppgaver skal flyttes til regionene, men ikke primært for å styrke og utvikle kunst- og kulturlivet til samfunnets beste, siden det ofte handler om å imøtekomme andre hensyn og mål. Kulturrådet vil sterkt fraråde et slikt syn på kulturpolitikk.
Vi mener at kulturpolitikken må formes ut fra kunst- og kulturfeltets virke og behov, ikke andre politiske hensyn. Endringer i utformingen og organiseringen av kulturpolitikken må bygge på kulturpolitiske begrunnelser og drøftinger ut fra kulturfeltets premisser. Dersom dette ikke er tydelig risikerer man å miste gode ordninger og virkemidler som har stor betydning for kunsten og kulturen i det norske samfunnet, og som er bygget opp og tilpasset over lang tid.
Vi ser at den svake lovreguleringen av kulturområdet og den begrensede muligheten til å gi statlige øremerkinger og føringer i sammenheng med regionreformen vil kunne svekke innbyggernes like rett til kunst og kultur av høy kvalitet. Et sterkt Kulturråd er i en slik kontekst essensielt for å sikre et nasjonalt overblikk, utjevning av forskjeller og gjennomslag for betydningen av kultur i samfunnsutviklingen. Kulturrådet, som nasjonalt fagorgan på kulturfeltet, må styrkes, ikke svekkes, parallelt med regionreformen.
En stor svakhet ved rapporten fra ekspertutvalget er at den ikke diskuterer hvorvidt oppgaver og beslutninger på kulturområdet skal avgjøres politisk eller på armlengdes avstand og ut fra faglig skjønn. Flere av oppgavene utvalget foreslår lagt til fylkeskommunen blir i dag ivaretatt av armlengdes avstand-organer. Kulturfondet er et slikt. Det innebærer at omkring 110 fagpersoner fra hele Norge, med høy kompetanse innen kulturvern, visuell kunst, musikk, scenekunst, litteratur, kunst for barn og unge, forskning, kultur og samfunn, kulturkritikk, bygg, arkitektur og arenaer, hvert år er med å bestemme hva Kulturfondets midler brukes til, gjennom å sitte i fagutvalg. Fagutvalgsmedlemmene rulleres hvert annet år, slik at man sikrer at særlige kunstsyn, miljøer eller områder ikke skal dominere beslutningene over tid. Forvaltningen av Kulturfondet (og de andre fondene og stipendordningene som er lagt til Norsk kulturråd), er således det klareste institusjonaliserte uttrykket for maktspredning og armlengdes avstand fra politiske beslutninger i kultursektoren i Norge. Det vil åpenbart være krevende og uhensiktsmessig å etablere et slikt system i hver region. Ekspertrapporten sannsynliggjør ikke hvordan overflytting av disse oppgavene faktisk skal bidra til bedre offentlig ressursbruk.
De fleste vet at et kulturtiltak både kan ha et lokalt kjernepublikum og tilreisende publikum, engasjere lokale frivillige, samarbeide med lokalt næringsliv, inngå i et nasjonalt fagnettverk, koble kunstnere fra andre kanter av landet sammen med de lokale, og drive prosjektsamarbeid med kolleger internasjonalt. En nasjonal kulturpolitikk må omfatte både staten, regionene og kommunene, ikke bare ett av disse nivåene. Det er viktig at de tre forvaltningsnivåene samlet gir kulturlivet rammebetingelser som sikrer både kontinuitet og fornyelse, at det skapes attraktive virkesteder for kunstnere og kulturaktører spredt i landet, at kulturarv ivaretas, diskuteres og formidles, og at det utvikles og opprettholdes en velfungerende infrastruktur der publikum kan møte kulturuttrykk og kunst. Det vil ikke skje om en følger anbefalingen i ekspertutvalgets rapport. Rapportens foreslåtte definisjon av institusjoner av nasjonal karakter som å være de som ligger i hovedstaden kan rett og slett ikke tas seriøst.