Debatt

«Det var ikke slik at alle på den ene siden var bare gode, og de på den andre siden bare dårlige»

Marte Michelet utfordrer vår kollektive historiefortelling. Skal hjemmefronten huskes for å ha sviktet jødene som ble drept eller for å ha berget livene til dem som overlevde? Eller klarer vi begge deler?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

1942 ser merkelig ut sett fra 2018. Titter vi på bilder og filmsnutter, får vi inntrykk av at alt var svart-hvitt. Sånn var det ikke. Virkeligheten var full av nyanser, da som nå, og menneskene var produkter av sin tid, da som nå. Slike tanker satt jeg igjen med etter å ha lest Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?», som har skapt enorm debatt de siste par ukene.

Som korrektiv til ensidige heltebeskrivelser av Gunnar Sønsteby, motstandsbevegelsen og flyktningeaksjonen Carl Fredriksen Transport, er Michelets bok historisk interessant. Det kan sammenlignes med krigshistorien om Nord-Norge eller motstandsinnsatsen til kommunistene som heller ikke fikk den plass den fortjente da hjemmefrontens helter skrev sine historier om krigen.

Les også: Ulstein: – Det er noen som klør etter å rive heltene ned (DA+)

Leses Michelets bok alene, kan den imidlertid lede leseren til å glemme tre vesentlige ting: 1. De som hadde mest skyld i de vanvittige jødeforfølgelsene, var Adolf Hitler, hans regime, deres hjelpere og støttespillere. 2. De som kikket en annen vei mens alt foregikk, har også en del av den store kollektive skyld. 3. De som foretok seg noe, om enn for lite eller ut fra feil motiver sett med moralsk kompass fra 2018, fortjener ikke å fratas æren for sine bragder.

Det var ikke slik at alle på den ene siden var bare gode og de på den andre siden var bare dårlige, slik det dessverre kan virke når vi kollektivt snakker om krigen. Sånn sett har Michelet gjort et viktig stykke arbeid. Hennes framstilling kan gi bedre balanse totalt sett.

Forfatteren dokumenterer gode tyskere som varslet om hva som ville skje med jødene og dårlige nordmenn som kanskje ikke gjorde nok for å forhindre det. Lite av dette er helt nytt, og i så måte kan det sies at Michelet slår inn åpne dører. Det virkelig nye, er at hun tolker det hun finner bak dørene langt mer skråsikkert enn vi tidligere har sett.

Forfatter og lektor Hilde Vesaas skrev følgende i Aftenposten tidligere i uka: «Marte Michelet kaller min bok «Carl Fredriksens Transport – Den ukjente historien om krigens største heltedåd» en ren hyllest, og skriver at hun ønsker å rive ned det hun kaller «glansbilder». Like fullt gjør hun det samme som hun kritiserer andre krigs- og okkupasjonshistoriekronikører for: I den hensikt å konstruere ett bestemt narrativ overser hun viktige detaljer når de ikke passer med hennes versjon og drar kildematerialet i den retning hennes fortolkning krever». Vesaas reagerte også sterkt på at enkeltpersoner som ikke lenger kan forsvare seg, henges ut.

Les også: Ti år før Marte Michelet forsøkte motstandsmann å fortelle noe av det samme (DA+)

Motstandsmannen Ragnar Ulstein (98) lever ennå, og får seks sider i dagens Dagsavisen til å forklare litt mer om sitt livsverk, rundt 2.000 intervjuer av norske motstandsmenn. Michelets hovedtema er bygget rundt et sitat som Ulstein fikk fra Norges mest dekorerte mann, Gunnar Sønsteby, i 1970.

Sakskomplekset oppsummeres slik i Bernt Erik Pedersens intervju med 98-åringen: «Her spør Ulstein hva Sønsteby visste om «jødeaksjonen», og Sønsteby svarer: «Vi kom borti dette 3 måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår 100 prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge». (…) Hennes hovedtese er at hjemmefronten ble varslet på forhånd om at jødene i Norge ville bli deportert, men varslene gikk ikke videre, og hjemmefronten mobiliserte ikke. I oktober 1942 var det massearrestasjoner av jødiske menn i Norge. 26. november 1942 ble 529 norske jøder deportert til Auschwitz. Tilsammen 773 norske jøder ble deportert. Bare 33 overlevde».

At Ragnar Ulstein har møtt og intervjuet 2.000 motstandsfolk og lagt igjen et materiale som flere enn Michelet kommer til å kunne grave i og nyte godt av, er trolig viktigere for ettertiden enn at han ikke stilte samme oppfølgingsspørsmål som Michelet ville gjort. At han tolker Sønstebys sitat som noe annet enn en bekreftelse på at motstandsfolk sviktet jødene, kan også skyldes at Ulstein gjennom intervju og egne krigserfaringer hadde et annerledes bilde av situasjonen. Som at det i 1942 ikke fantes noen slagkraftig motstandsorganisasjon, at de neppe visste nøyaktig når arrestasjoner ville skje, og de kanskje ikke hadde ressursene til å finne ut av det heller.

Motivene og integriteten til Alf Pettersen, som ledet alle flyktningtransportene fra Oslo til Sverige høsten 1942, trekkes også i tvil i Michelets bok. Gjorde han det først og fremst for å berge liv eller for å tjene penger fra jødene han transporterte? I 2018 kan vi ikke svare på det spørsmålet. Vi kan tenke at det må ha kostet masse penger å holde flyktningtransporten gående i de avgjørende ukene vinteren 1942.

Les også: Peter Normann Waage: – Æresrett uten ære eller rett (DA+)

Ganske sikkert var penger en helt nødvendig motivasjon for de mange sjåfører og hjelpere som måtte hentes inn i en situasjon der det var knapt med tid, for få idealister og vanskelige arbeidsforhold. Vi kan også konkludere som Michelet med at motstandsfolkene tok seg altfor godt betalt fra og noen ganger lurte jødene for penger. Begge deler er riktig.

Faren oppstår hvis vi samtidig mister fokus på at Pettersen tok på seg betydelig personlig risiko da han i ukevis ledet flyktningtransporten som berget livet på mer enn 800 mennesker, deriblant 350 jøder. Eller at Pettersens kompanjong, gartner Rolf A. Syversen, ble innhentet av tyskerne og henrettet for innsatsen han gjorde for å hjelpe andre til å flykte. Da gjør vi dem samme urett som hvis vi skulle se bort fra at Oskar Schindler berget livet til 1.200 jødiske arbeidere som ellers ville blitt sendt til den sikre død i nazistenes gasskammer, og bare huske en tysk fabrikkeier som meldte seg inn i nazipartiet tidlig på 30-tallet, var motivert av å tjene penger på dem da han begynte sitt engasjement for jødiske arbeidere, og på slutten av livet levde nesten utelukkende av penger han fikk i donasjoner fra jøder.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mer fra: Debatt