Det vanskelige miljøvernet

Akkurat nå løper vi i alle retninger som forskremte høns.

Vi ser skriften på veggen. De menneskeskapte klimaendringene er snart irreversible. Verdens arter utryddes i rekordfart. Ungdommen gjør opprør. Det er et stort engasjement for natur- og miljøvern i Norge og de fleste ønsker å gjøre noe konkret, men hva skal vi gjøre?

I 2017 gikk det viralt på Facebook at verdens 20 største containerskip forurenser like mye som hele verdens bilpark. Faktisk.no sjekket påstanden i 2018 og fikk store problemer med å gi et klart svar. Konklusjonen var at det egentlig er enda verre – men bare for svovel, eller S0x. Disse gassene har negativ helseeffekt lokalt, men liten eller ingen klima- eller miljøeffekt i åpent hav. Selv om skipstransport blir slått av bare togtransport når det gjelder effektiv og miljøvennlig varetransport, er det enorme mengder det er snakk om, som naturligvis også forårsaker store klimagassutslipp. De største containerskipene har plass til 20.000 containere og verdenshavene trafikkeres til enhver tid av 60.000 skip. Varene som kommer til havn skal deretter fraktes videre med trailere eller tog.

I dag er 9 av 10 ting vi har i hjemmet produsert og fraktet til Norge fra utlandet og det globale produksjonsregimet omfatter også matvarer, med rødvin fra Australia, Sør-Afrika og Chile og kiwi fra New Zealand. Skal vi velge fransk rødvin i stedet for australsk? Skal vi kjøre el-bil? Hva med batteriproduksjonen? Hva med de over 2.000 tonn med mikroplast som havner i havet hvert år som følge av slitasje fra bildekk? Ville det ikke vært bedre med tog?

Tannkremen, sjampoen, tyggegummien, PCen og mobilen vår består blant annet av silisium fra et smelteverk i Trøndelag, som bruker strøm tilsvarende hele Trondheim by (Adresseavisen, 01.12. 2018) for at vi skal sitte med frisk ånde og glansfullt hår og diskutere miljøvern.

Et godt tegn på at miljøvern er vanskelig, er at miljøvernbevegelsen i Norge deler seg på midten når det gjelder vindkraftutbygging. De fleste er enige om at grønn produksjon av energi er viktig, men for noen gjør naturinngrepene at det blir problematisk. Men kan de i hovedsak visuelle ulempene som vindmøllene gir sammenlignes med de enorme konsekvensene av klimaendringene, på artsmangfold, natur og livsmiljø for mennesker?

I vår økologiske sorg har vi behov for å gjøre noe for å ta vare på naturen. Når vi verner ulven føler vi at vi har uberørt natur rundt oss. Men dermed må vi erstatte noe av det lokalproduserte kjøttet fra lam som høster ellers ubenyttede fôrressurser på fjellbeite med importert eller soyabasert kjøtt. Vi må også erstatte ulltekstiler med kunstfiber som havner som mikroplast i havet. I tillegg reduseres artsmangfoldet av planter og insekter i områdene hvor utmarksbeitet opphører.

Noen slutter å spise rødt kjøtt eller går helt over til veganerdiett. Så lenge produksjon av en kg rødt kjøtt grovt sett bruker like mye energi og jordbruksareal som produksjon av 10 kg grønnsaker høres jo dette fornuftig ut. Ved å avstå fra et normalforbruk av kjøtt i ett år sparer man isolert sett miljøet for CO2-ekvivalenter tilsvarende en flytur Oslo –Paris tur–retur for én passasjer, men man må jo spise noe annet. Få tenker kanskje på at 1 kg kjøtt også inneholder nesten 10 ganger så mye protein og energi som grønnsaker, og at vi dermed er like langt. I tillegg krever de fleste veganerdietter en rekke produkter som ikke dyrkes eller avles fram i Norge, men som fraktes hit fra andre deler av verden.

Til og med alle diskusjonene om ulv, el-biler, vindkraftverk og deponi av gruveslam på sosiale medier og strømming av musikk og film er uheldig for miljøet. Alt som lagres i «skyen» lagres egentlig på bakken og de enorme, strømslukende datasentrene til blant andre Google, Facebook, Apple og Microsoft drives hovedsakelig av strøm fra kullkraftverk. Produksjonen av strøm til de stadig flere datasentrene forårsaker i dag like mye utslipp av klimagasser som verdens samlede flytrafikk, ifølge professor Ian Bitterlin ved Universitetet i Leeds. I Norge kan vi tilby ren strøm fra vann- og etter hvert vindkraft til disse datasentrene, men vindkraftutbygging vil vi jo ikke ha, og i alle fall ikke mer vannkraftutbygging? Not in my backyard! Og mye av dagens strømoverskudd i Norge eksporteres uansett til Danmark for å drive datasentrene der, med 10–15 % transporttap i overføringskablene.

Miljøvern er vanskelig. Vår globale verden er blitt for kompleks. Vi alle kan jobbe mot de enkleste løsningene, som i tillegg til minst mulig forbruk av varer og transport er mest mulig lokal, regional og nasjonal produksjon. Dette gjelder ikke minst i Norge, hvor både landbruk, energiproduksjon, gruvedrift og annen produksjon ofte tar mer hensyn til bærekraft og dyreetikk enn i resten av verden. Og kanskje bør vi se litt kritisk på begreper som «bærekraftig reiseliv». Selv om reisemålene naturligvis kan gjøres mer bærekraftige, for eksempel ved overgang fra luksusopplevelser til autentisitet, stillhet, natur og lokalt særpreg, vil reiseliv uansett bidra til klimautslipp, med mindre vi ankommer destinasjonen til fots, på sykkel eller i seilbåt.

Vi trenger uavhengig, tverrfaglig og helhetlig forskning om forskjellene på «bærekraft» og bærekraft og vi trenger veiledning. Og vi trenger politikere som kan enes om noen visjoner. Kanskje trenger vi også en revitalisering av det nedprioriterte geografifaget i skolen. Ikke det gamle, som handler om byer i Belgia, men det som handler om forholdet mellom menneske, miljø og produksjon. Det ligger et enormt potensial i enkeltmenneskenes engasjement og innsats for en bærekraftig utvikling, men akkurat nå løper vi i alle retninger som forskremte høns.

Trøsten får være at uansett hva vi gjør, vil jorden være like fin igjen om noen millioner år, som er bare et øyeblikk i jordas historie. Vi trenger altså ikke å bekymre oss for å ta vare på jorda. Det handler bare om at det skal leve mennesker på den.