«Advarsel, uegnet for barn» sa Knut Hoem om Gyldensdals norskverk på Dagsnytt atten. Og Gyldendal sa «læreplanmål», og «det som en måles på». Gyldendals bok var full av ord som «lesehastighet og leseforståelse, leseaktivitet og automatisering» fortalte Hoem. Det gjør at norsk blir kjedelig, sa han. Og det har han rett i. For det pedagogiske språket i norsk skole er døende.
Læreplanen for Kunnskapsløftet hviler på antagelsen om at en kan måle det å lære noe. Kunnskapen til eleven er fullendt og målbar. Å lære er derfor ikke noe en gjør hele tiden, lenger. Å lære er å nå et mål. Hva har det med Hoems advarsel å gjøre? Udir forklarer poenget slik: «I forskrift til opplæringsloven står det at det skal være kjent for elever hva som er målene for opplæringen og hva som vektlegges i vurderingen (§3-1).» Juss altså. Hva gjør det juridiske språket med innholdet i opplæringen? Er det mulig å formulere pedagogikk i et byråkratisk og juridisk språk? Nei, livet i klasserommet endres i stedet til det en i Danmark kaller læringsmålstyrt didaktikk. Og hva er så det? Jo, det er en byråkratisk oppfunnet måte å drive undervisning på. Den er kjennetegnet ved programmert undervisning med tydelige sekvenser og stram styring i faser. Læringsmålformulering er det viktigste. Hva? Hvordan? Hvorfor? og hvor? er det ikke så nøye med. Her finner vi igjen Hoems fremmedgjørende begreper. For undervisning er ikke lenger å legge til rette for og å hjelpe elevene med å lære gjennom samvær og samtale. Nei, det er innlæring av adferdsmønster som eleven er i stand til å demonstrere og som kan måles tilslutt. Som hvor fort leser du? Eller «Hur bredt hoppar ni?»
Et forståelig språk må ha et samsvar mellom den livsverden det finnes i og de ordene som er satt til å beskrive den. Mangler språket dette tømmes det for innhold, det blir dødt, stivt, tomt og ikke i stand til å beskrive verden. Det blir uforståelig. Og skjønner en ingenting blir det kjedelig å være barn i skolen. Måten mennesket bruker språket til å kommunisere, til å skape og beskrive verden og til å oppdra barn på er uendelig kompleks. Det gjør at vi mennesker har utviklet et rikt og levende språk som også beskriver vårt indre liv og vårt forhold til andre mennesker. Et sted en finner dette språket er i litteraturen. Der finner en hele «det ubevisste sjeleliv» med «blodets hvisken og benpipens bønn». I skolen forsøker språket å fange og skildre kunnskaps- og erfaringsoverføringen mellom voksne og barn, både som beskrivelser av verden men og i barnas oppdagelse av, og erfaring med den. Men i dagens skole er dette nære, vare og dypt menneskelige språket truet av et juridisk og byråkratisk språk, et fremmedgjørende språk, et språk barna ikke forstår. Dette finner en på barnas ukeplaner som ukas mål, for eksempel å «kunne standaralgoritmene for addisjon og subtraksjon med flersifrede tall» som det sto på ukeplanen til klasse 3B ved en skole i Oslo her forleden.
Hvordan ble livet i klasserommet så fremmedgjørende? Å kjenne målet for opplæringen er nemlig en juridisk rettighet eleven har. Derfor fører Fylkesmannen tilsyn med «skoleeierne» (sic!) om skolene har gjennomført dette. Og kravet til bevis er skriftlig dokumentasjon. Slik skapes ikke bare tidstyver, men og en statisk, kjedelig og ikke minst fremmedgjørende skole. Knut Hoems sønn viser en sunn reaksjon på dette. «Norsk er kjedelig» sier han. Og selvsagt blir det kjedelig. Prøv selv å beskrive din største leseopplevelse med ord som «måloppnåelse, egenevaluering, fremovertilbakemelding» der du «leder din egen lesing» og gir deg selv terningkast og smilefjes. Vil du da høre «blodets hvisken og benpipens bønn»? Vil du føle med løintnant Glahn der han vandrer i nordlandssommerens evige dag? Eller vil du oppleve det som en tiltalt Josef K i en prosess du ikke forstår, i en absurd og labyrintisk skolesystem? Et skolesystem som «ingen forlater før en har tatt merke av» det?
Simon Malkenes
Lektor og forfatter av Bak fasaden i Osloskolen.