India er et land for de eksepsjonelle begivenheter. Tidligere i år møttes mer enn 100 millioner hinduer ved Ganges for å rense seg for alle synder. Samlingen, kalt Kumbh Mela, varte i sju uker. Og nå er det største frie valget noensinne i full gang. Rundt 900 millioner stemmeberettigede kalles til urnene for å avgjøre hvem som skal styre landet de neste fem årene. En tidel av disse er førstegangsvelgere.
«Vår vei er demokratiets vei. Alle andre alternativer er utenkelige», skrev nasjonalistlederen Jawaharlal Nehru mens han satt i fengsel i 1943. Fire år sener ble Nehru det frie Indias første statsminister. Ser vi bort fra den toårige unntakstilstanden på 1970-tallet, har landet levd opp til Nehrus forventninger, hvilket avtvinger respekt.
Valget på nytt underhus (Lok Sabha) i nasjonalforsamlingen ble innledet i forrige uke. I et land som India nytter det ikke å holde det på en dag eller to. Det må uker til. I mellomtiden svetter en valgstab på 11 millioner kvinner og menn med å frakte stemmeurner hit og dit. Ifølge indisk lov skal ingen velger måtte reise mer enn to kilometer for å komme til valglokalet. «De som stemmer, snakker 22 offisielle språk og flere tusen dialekter», konstaterer en observatør. «Flere titalls millioner har aldri lært å lese. De vil stemme i et landskap som strekker seg fra Himalayas skygge til Andaman- og Nicobararkipelet, i stammesamfunn uten rennende vann og elektrisitet, i Delhis fornemme bydeler til Mumbais sydende slum.»
Enhver som har fylt 18 år, får gi sitt besyv, og nå som før står valget mellom de to dominerende blokkene, Indias folkeparti (BJP) og Kongresspartiet. I flere tiår etter frigjøringen i 1947 ble India styrt av Kongresspartiet: av Nehru, datteren Indira Gandhi og – til slutt – hennes sønn Rajiv. Ingen av dem klarte å få skikkelig fart på landet. Etter at BJP tok tømmene på 1990-tallet, har den økonomiske veksten skutt fart. I toppåret 2010 passerte den 10 prosent. Årets resultat forventes å ligge på vel sju prosent, heller ingen dårlig prestasjon.
Stikkordene for framgangen har vært økonomisk liberalisering og et mer investeringsvennlig klima. India har likevel en lang vei å gå før det kan måle seg med Kina. Selv om de har nesten like mange innbyggere (nær 1,4 milliarder), er Indias bruttonasjonalprodukt under halvparten av Kinas. Veier, jernbaner og havneanlegg er stort sett i dårlig forfatning og ligger mange tiår bak Kinas nye, imponerende infrastruktur.
Ulike meningsmålinger i valginnspurten tyder på at BJP vil beholde regjeringsmakten. Det en gang så mektige Kongresspartiet har i mange år bare vært en skygge av seg selv. Partiets nåværende frontfigur, Rahul Gandhi (48), er sønn av tidligere statsminister Rajiv Gandhi og hans italienskfødte kone Sonya, men har liten velgerappell. «La oss erkjenne det: Nehru-Gandhi-dynastiets dager er talte», skriver en avis. I politiske debatter virker han svak og utydelig, i rak motsetning til BJPs fyrige og rappkjeftede Narendra Modi (68).
Modi ble statsminister i 2014. Mange ropte varsku da han overtok fordi han ble oppfattet som en uansvarlig hindunasjonalist. India er en sekulær stat som tradisjonelt har lagt vekt på å behandle alle troende likt. Modi har brutt med dette prinsippet, hevder Kongresspartiet, som mener at han og hans parti i mange tilfeller har egget til strid i stedet for å opptre samlende. India har vel 200 millioner muslimer. Mange av dem føler sterkt at Modi ikke er deres mann.
Statsministeren er også blitt anklaget for å opptre udemokratisk ved å undergrave landets frie institusjoner, som domstolene og media. «Disse er pilarene i vårt demokrati», sier Rahul Gandhi. «India har en lang tradisjon som et tolerant land. Jeg vil forsvare den!»
Særlig media har grunn til å føle seg snytt. Indiske redaktører har de siste årene beskyldt Modis «håndlangere» for å stå bak en rekke trusler og overgrep mot journalister og redaktører. Selv demonstrerer Modi sin forakt ved ikke å holde pressekonferanser. «Men det gjør jeg», sa Rahul Gandhi da han selv inviterte pressen forleden. «Modi er ikke bare en tyv, han er også en feiging!»
I et land hvor befolkningen vokser med 15 millioner i året, er jobbskaping av største viktighet. Før han tiltrådte som statsminister, lovte Modi å skape «millioner av arbeidsplasser». Mye positivt har skjedd. Ledigheten er likevel høyere enn på mange år, mest fordi hjulene ikke går fort nok til å få alle nykommerne i arbeid. Problemene er størst i jordbruket og de tradisjonelle industribransjene, mens landets lovpriste høyteknologiske industri fortsetter å gjøre det bra. På plussiden skal det anføres at Indias andel av «ekstremt fattige» krymper år for år. I 2018 ble den anslått til 70 millioner, mot 306 millioner i 2011.
Når BJP trolig vil gjøre et godt valg, skyldes det at alternativet, Kongresspartiet, av mange oppfattes som lite forlokkende. Modi har også lyktes i å spille på nasjonalistiske strenger i valginnspurten. Da militante pakistanere i februar angrep og drepte 40 indiske soldater i det omstridte Kashmir, svarte han med en rask og resolutt hevnaksjon. I byer over hele landet arrangerte BJP store folkemøter til støtte for regjeringen. De oppspilte folkemassene som deltok på møtene, ble fortalt at bare Modi, og ingen andre, ville være i stand til å sette Pakistan på plass. «Dette er ikke tidspunktet for å slippe Kongresspartiet til makten», advarte talerne.
Indias politiske scene er utrolig broket, med flere tusen kandidater og et mylder av mindre partier som kjemper om velgernes gunst. Allianser skifter over natten. Landet omtales gjerne som verdens største demokrati, men feilfritt er det ikke. Det hjemsøkes av korrupsjon og bestikkelser, ikke minst i det politiske liv. Også under selve valget kan det forekomme «uregelmessigheter» med tyveri av stemmeurner og annet fanteri. Indere flest føler imidlertid at valgene er så hederlige som de kan bli, og at alternativet – ikke noe valg – er langt verre.
23. mai får vi vite om hvem som skal styre India de neste fem årene.