Lassi og is. Latter og smil. Karuseller og klatrestativer. Av de 72 drepte i fornøyelsesparken i Lahore var 29 barn. En liten tass var visst bare seks måneder gammel.
Påsken ble blodig. Terrorangrepene i Brussel og Lahore viste med all mulig tydelighet hvor sårbare vi er. Vi har sett det før, i Spania, Irak og Pakistan, i Tyrkia og Frankrike. Terrorister lykkes med å spre frykt og fordervelse. De må ikke få fortsette. Men hvordan vi møter denne trusselen kan også endre oss selv.
«På tide å finne ut for å forstå», skrev Thorbjørn Jagland i Dagbladet. Europarådets generalsekretær påpekte at krigen mot terror ikke er en krig med en kjent fiende, som kan nedkjempes og få en fredsavtale med. «Jo mer vi snakker om dem og oss, jo mer vi ønsker å vinne over dem, jo flere blir rekruttert». Så kom stormen i sosiale medier.
Selvsagt skal vi ikke bortforklare. Men å forstå og analysere drivkreftene for rekruttering er opplagt nødvendig. For å lage den prisbelønte filmen «JIHAD: A Story of the Others» møtte norsk-pakistanske Deeyah Khan ungdom, tidligere terrorister og voldelige ekstremister. De beskrev en terror- organisasjon som tilsynelatende fylte alle deres behov. IS brukte hundrevis av timer på å hjernevaske én person. De snakket med hver enkelt om hva de liker og misliker, hvilke drømmer de har, hvilke problemer de har hjemme.
Dette er ungdommene våre. Men de føler det ikke slik.
Se på syriafarerne. «De fleste er 16-26 år. Dette er 11. september-generasjonen, de har vokst opp i en polarisert verden der foreldrene ser Al Jazeera. De går i moskeen der en samler inn penger til Syria eller Irak. Frustrasjonen vokser», sier forskeren Montasser Alde’emeh. Han snakket om Belgia. Men det kunne like gjerne ha vært Norge.
Godt politiarbeid må selvsagt bli bedre, vi kommer ikke utenom det. Etterretningsinformasjon må deles. Utgiftene til kontraterror vil øke. Politiet får nok tilgang til flere metoder. Men våre åpne samfunn vil likevel være sårbare for angrep på myke mål. Det er ikke mulig for myndighetene å følge med på alle radikaliserte unge menn 24 timer i døgnet. De trenger hjelp fra det sivile samfunn.
Hvem blir terrorister? Svaret er ikke entydig, men professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen og NUPI har funnet fire hovedtyper:
Ideologiske aktivister med politiske motiver. Ofte ressurssterke og idealistiske, kan lykkes på mange arenaer. Radikaliserer venner og er kontaktledd til andre aktivister og organisasjoner.
Medløpere drømmer om tilhørighet, vennskap og beskyttelse. Lette å lede. Blir gjerne radikalisert som konsekvens av deltakelse i gruppa.
Eventyrere tiltrekkes av spenning, vold, våpen og kamp. De fantaserer om hellig krig der de kan leve ut maskuline idealer og fantasier om å være helt.
Sosialt frustrerte har ofte problematisk familiebakgrunn og traumatiske opplevelser. Kan ha blitt diskriminert og marginalisert. Har lite eller ingen utdanning, problemer med å få jobb, erfaring med vold, rus og kriminalitet.
Naturlig nok kreves helt ulike tiltak overfor så forskjellige folk med så ulik motivasjon. Langt ute på radikaliseringsskalaen er dette en oppgave for profesjonelle. For politi, for etterretning. Men kanskje også for særskilt dyktige aktivister og medmennesker. I Marokko, påpeker regissør Deeyah Khan, jobbes det med en strategi som trekker kvinner systematisk inn i et omfattende anti-radikaliseringsarbeid. Det anerkjente The Washington Institute omtaler anti-terrorarbeidet i Marokko som svært suksessfullt. Og det til tross for at landet ligger strategisk sårbart til, tett på internasjonale nettverk som krysser Sahara og Sahel.
En radikaliseringsprosess kommer sjelden som lyn fra klar himmel. Noen befinner seg nær dem som suges inn i en spiral av løgner. Den som fylles av hat og konspirasjonsteorier må være mulig å fange opp før han ikler seg bombevest eller bygger bomber på gutterommet. Det finnes unntak. Ensomme ulver, som nesten ikke lar seg spore. Den eneste måten samfunnet kunne ha avdekket terrorplanene til Anders Behring Breivik på, var trolig gjennom hans mor. Men hun var dessverre også et svært forstyrret menneske.
Brødre og søstre. Mødre og fedre. Venner og bekjente. Lærere og klassekamerater. Det er vi som må fange opp varselsignaler og gjøre noe med utenforskap. Det er vi som må sørge for at fellesskapet er for alle. I skolen må meninger og oppfatninger utfordres. I fengsler må man stoppe nyrekruttering.
Martin Kolberg knyttet neven og telte til tre. Jeg går for et bredere mantra: Fellesskap. Fellesskap. Fellesskap. Den myke veien blir lang. Men ingen ting tyder på at den harde veien blir lettere.