Enkelte ting synes nærmest umulig å rokke ved. Eller skrevet i stein, slik Anne Enger sa det da hun for ti år siden la fram likelønnskommisjonens dom over lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Til tross for en tilsynelatende bred oppslutning om å tette lønnsgapet var det så stabilt at det altså syntes «skrevet i stein». Ti år senere er skriften den samme. Endringene er kosmetiske. Det går temmelig sakte, sier Enger i Dagsavisen i dag. Det er forsiktig sagt. Da hun la fram rapporten tjente kvinner i snitt 85 prosent av det menn tjente. I dag, ti år etter, tjener norske kvinner 86 kroner og 60 øre for hver hundrelapp menn tjener. Mens menn i 2017 i snitt hadde en månedslønn på 47.140 kroner, var snittet for kvinner på 40.860 kroner. Rapporten fra Enger er gravlagt i en haug av retorisk velvillighet og politisk uvilje mot å gjøre noe med lønnsgapet.
Equal Pay Day: Fra denne dagen jobber vi gratis
Vi vet svært mye om lønnsgapet. Vi vet at flertallet av oss lever i parforhold der menn har høyere lønn enn kvinner. Vi vet at forskjellene øker med utdannings- og inntektsnivå, og at de følger oss gjennom livet. At de er størst for heltidsansatte. Vi vet at de følger et kjønnsdelt arbeidsmarked. Vi vet også at tallene over bare forteller en del av bildet. I SSB-statistikken er lønnen til deltidsansatte regnet om til heltid. Langt flere kvinner enn menn jobber deltid, mange av dem ufrivillig. Det faktiske gapet i utbetalt lønn mellom kjønnene er med andre ord langt høyere.
Vi vet også at det ikke handler om utdanning. Tvert imot. Det er flere kvinner enn menn som tar høyere utdanning, likevel tjener de mindre enn menn. Vi vet at en viktig del av forklaringen er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, at menn og kvinner i stor grad jobber i forskjellige bransjer og yrker, og at de jobbene som er dominert av kvinner systematisk nedvurderes og lønnes gjennomgående dårligere enn mannsdominerte yrker. Det er det statsviter og professor Hege Skjeie kalte verdisettingsdiskriminering. Yrker med samme utdanningsgrad lønnes ulikt – jobber dominert av kvinner lønnes dårligere. Sju av ti arbeidstakere i offentlig sektor er kvinner, her er også gjennomsnittslønnen lavere enn i privat sektor. Det er ikke tilfeldig.
Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er likevel bare en del av forklaringen. Selv innen samme bransje, samme yrke, er det lønnsforskjeller. Som i «departementsbransjen». VG avdekte nylig at menn i departementene tjener rundt en månedslønn mer enn kvinner samme sted. Til tross for et omfattende avtaleverk, som skal sikre lik lønn og kjønnsbalanse i ledelsen, skjærer lønnsforskjellene gjennom departementene. Det er ikke overraskende – det gjenspeiler tilstanden på et arbeidsmarked der posisjoner og økonomisk makt på ingen måte er likt fordelt. Menn dominerer i stillinger med høy lønn, og der lønn forhandles individuelt er forskjellene størst.
Likelønn: Ønsker dere å se oss danse i gatene?
Likestillingen forvaltes «som et felt med innlagt vikeplikt», slo nevnte Skjeie fast. I boka «Menn imellom» beskrev hun og medforfatter Mari Teigen likestillingen som et felt for de gode intensjoner, et rettferdighetsprinsipp som ofte viker. Det handler mest om ad hoc-politikk – en politikk «fri for systematisk prioritet». Politikken kombinerte «bred tilsutningsretorikk med bastante tilpasningskrav, der tilordningen til de maktkonstellasjoner som ’er’ har vært påfallende stor», slik Skjeie skrev.
Økonomisk selvstendighet har alltid vært et kjernepunkt i det feministiske frihetsprosjektet. Det har skjedd mye, feminismen har endret samfunnet radikalt. Femtitallet er parkert. Utdatert tankegods er lempet på historiens skraphaug. Hundretusener av kvinner har ristet av seg avhengigheten av økonomisk velvilje fra en ektemann. Menn tar i økende grad fri fra jobb for å ta seg av unger. Men det er altså svært langt igjen når vi pirker ved strukturelle spørsmål om fordeling av økonomisk makt og frihet.
Norsk fagbevegelse må prioritere kampen for å tette lønnsgapet. Likestillingsombudet har tidligere beregnet at det med dagens takt vil ta hundre år, det sier seg selv at det trengs en offensiv for et reelt taktskifte. Det finnes ikke ett enkelt grep for å tette det, men vi vet altså ganske mye om hvorfor gapet er der. Og hva som skal til.