Det store i det små

Ei lita pølsebu, overnatting i marka, rockekonserter ved elva. I to år har jeg snust meg fram til hverdags­opplevelsene som gjør drammensere til drammensere.

Lokalavisene og Facebook er full kjærlighetserklæringer til Drammen om dagen. Både det gamle Drammen, og det byen har blitt. Ypsilon i solnedgang, Bragernes kirke i måneskinn og svart-hvitt bilder av kjolekledde kvinner på Strømsø torg.

Enten det er selfies på Åspaviljongen eller naturbilder fra marka: Smått og stort er det det som betyr noe for folk som elsker Drammen. Og det får en til å tenke: Hvem og hva er Drammen for meg?

Det har jeg hatt god tid til å tenke på. I høst ga jeg nemlig ut bok om nettopp Drammen, i samarbeid med Byen vår Drammen. Det var på ingen måte opplagt at det skulle skje – jeg er nemlig innflytter fra nabobyen, og har omtrent bodd her like lenge som jeg har holdt på med prosjektet: å finne fram til det ekte Drammen.

Vi flyttet hit til Drammen for det den var blitt. Moderne, barnevennlig og vakker. Men en by er jo mer enn det som egner seg på et postkort. En by er historien og nåtiden i skjønn forening. Møter mellom det vakre og det øh ... mindre vakre (her skal man passe seg), smeltedigelen av kulturer og meninger. Og jeg elsker det ekte, det som er verdt å oppleve. Jeg kunne ikke vente med å gå på oppdagelsesferd i min nye hjemby.

Hvis man skal fange det ekte, en bys sjel, må man se helheten. Man kan ikke bare lage seg et utsnitt av det velkomponerte og arrangerte, man må se Globusgården rett i øynene og ta den for det den er nå. Traske oppover furuliene, over våte myrer med molteblader til den gamle turisthytta som så mange snakker om. Kjøre seg vill på Austad på jakt etter parkeringsplassen til Hellashytta, for å ha sjans til å finne Risdalstårnet, med utsikt over hele verden (nesten).

Man må gå gatelangs i Tollbugata, besøke det gamle, vakre antikvariatet og slå av en prat. Kanskje ta en (lokalprodusert) øl på Rekord, før du fortsetter nedover mot de utenlandske matbutikkene og kjøper frukter og grønnsaker du ikke kan navnet på – og enda mindre veit hvordan du skal bruke.

Byens sentrum – festivalene som fyller lufta med allslags musikk og gatene med folk; så mange at du ikke aner hvor de er resten av året. Regnværsdager hvor du nesten blåser bort på Bragernes torg, bare den italienske kaffebaren kan redde deg da, med en nykvernet espresso og hjemmelaget is.

Landfalltjern og bystranda om sommeren under en varm sol. En klissvåt retriever som løper etter en ball i vannkanten. Isen som smelter før du rekker å spise den. Og isen under vinterskoene på torget når alle teller ned desemberdagene til jul. Julegrantenningen, jeg kan nevne i fleng. Og det kunne i grunn vært hvor som helst, men det er ikke det. Dette er Drammen. Det ekte Drammen. Steder og arrangementer bare befolkningen veit om, og som de kanskje – hvis du er heldig – deler med deg.

I to år har jeg snakket med folk, dratt på ekspedisjoner og smakt, luktet og følt meg fram til det levende Drammen anno 2015 sammen med den dyktige fotografen Marius Rua. Vi har møtt på så mye spennende at det har vært vanskelig å velge ut.

For når man først åpner opp for alt det spennende, vakre, rare og interessante som Drammen har å by på, så kunne man laget et helt leksikon. Men leksikon finnes jo ikke lenger. Og hvor blei det av harry?

Så var det folk: En by er jo ikke bare steder, men folk. Rause og gjerrige, interesserte og uinteresserte, glade og misfornøyde – alle mulige typer folk rommer en by. Jeg har vært så heldig å møte på mange engasjerte, rause og trivelige mennesker. For når du er innflytter, skal du hvert fall være så ydmyk at du erkjenner at mange veit mer enn meg om denne byen.

Du må lytte på alle stemmene og historiene og kjenne etter med magen; er det noen steder og folk som går igjen? For det er alltid noen som gir litt ekstra, som er litt større en seg sjøl og brenner for noe. Som betyr noe for mange – de folka. Idrettsstjerner, politikere, kunstnere, forfattere, næringslivsaktører, og ildsjeler, ikke minst. Som ikke tar fem øre for å si at de aldri skammet seg over å være fra Drammen. At Drammen var vakker før forvandlingen også.

Sånn tror jeg mange fra Drammen føler det. Drammen hadde sine perler før også – det var bare ikke så umiddelbart for folk utenfra. Men hverdagsopplevelsene, de som skaper identitet og minner som man har med seg videre i livet. Kanskje var det bare et badevann i skogen, ei lita pølsebu eller en rockekonsert i et nedlagt industrilokale. Det store i det små, som forfatter Kristian Klausen ofte skriver om i bøkene sine.

Det er ikke alltid det skal så mye til. Og nå gjenstår dommen – bøkene er i butikken, og lever snart sitt eget liv i møte med folk som elsker Drammen. For en forfatter er det alltid spennende, men det hører med. Det betyr egentlig bare at man har lagt igjen mye av seg sjøl.

Og det fortjener Drammen, spør du meg!