Det starter i første klasse

Astrid Søgnen har etterlyst flere lærerstemmer i debatten om Osloskolen. Her er noen av dem.

Vi er lærere som står midt i utfordringene. Aller først en situasjonsbeskrivelse:

Klokka er 8.30 og skoleklokka ringer. Seks elever står ferdig oppstilt. Fem til kommer løpende, mens fire er på vei i sakte tempo. Fortsatt mangler noen. Så kommer A løpende. Hen forteller at B, C og D har stukket av. Du sender assistenten etter dem. Assistenten som du så gjerne skulle hatt ved skolestart, men som du først fikk i januar, etter at du og kollegaene dine hadde ropt så høyt dere kunne i et halvt år.

Klokka er blitt 8.40 og du tar med deg elevene som er til stede inn i klasserommet. Dere har en fin økt hvor dere jobber med fagstoff. Hele tiden har du ørene på stilk. Får assistenten tak i elevene som er på rømmen? Tydeligvis, i alle fall kan du høre B. Hen nekter å ta av seg på bena, løper inn i klasserommet og begynner å rive i stykker arbeidsarkene som du har lagt klar. Assistenten går for å hente de to siste elevene.

Klokka er blitt 9.10 og assistenten kommer tilbake med barna. C nekter å komme inn i klassen og blir sittende på gangen og gråte. D kommer inn, hoier, skriker og ødelegger arbeidsroen som du nesten hadde klart å gjenskape.

Du ser på klokka. Fortsatt er det 20 minutter igjen av timen, og mange av elevene er godt i gang med skriving. Assistenten prøver å snakke med C. Du har B på fanget mens D fortsatt løper rundt i klasserommet og skriker. Fem elever rekker opp hånda og trenger hjelp. Du avslutter økten.

Dette er hverdagen i flere klasserom på vår barneskole.

I det siste har det vært mye snakk om videregående skole og de negative konsekvensene av dagens opptakssystem. Vi ønsker å belyse at utfordringene i skolen starter mye tidligere. Segregeringen begynner faktisk allerede i barnehagen. Det handler om hvor man bor.

Vi ser at det er en tydelig sammenheng mellom norskkunnskapen til elevene ved skolestart og hvilken barnehage de har gått i, og det handler ikke først og fremst om kompetansen til de voksne i barnehagen. Barn lærer språk ved å leke med andre barn. Hvordan skal man tilegne seg et godt norsk språk når ingen av lekekameratene har norsk som morsmål?

Å beherske norsk som læringsspråk, er en av de viktigste forutsetningene for å lykkes på skolen.

Det er en kjent sak at mange av dem som sliter på videregående har hatt det vanskelig gjennom hele skoleløpet. En god del av dem kunne man sannsynligvis plukket ut allerede i barnehagen. Muligens ville en erfaren jordmor oppdaget noen av dem på barsel. Det er vanskelig for traumatiserte voksne å være gode foreldre.

Når vi har visst dette så lenge, hva er grunnen til at det ikke settes inn flere tiltak i barnehagene og på barneskolene? Vi vet jo at tidlig innsats lønner seg.

Svaret er komplekst. Den viktigste enkeltfaktoren til skjevheten i Osloskolen, er boligpolitikken. Ved å sammenligne boligpriser og resultater på nasjonale prøver, er dette iøynefallende. Å endre boligpolitikk er ikke gjort i en håndvending, men det er mulig om viljen er til stede. I vår bydel er det en opphopning av kommunale boliger, og de ligger sågar tett i tett i bydelens mest utsatte områder. Noe må gjøres, ellers risikerer vi svært utrygge lokalmiljø i enkelte skolekretser.

Nå skal det sies at det settes inn tiltak på barneskoler med store utfordringer. Problemet er at mange av tiltakene ikke virker. Ofte er de kortsiktige. Et intensivt språkkurs på åtte uker tar ikke igjen alt man har tapt på ikke å være i et norskspråklig miljø før skolestart. Et intensivt lesekurs kan løfte elever som bare trenger et lite dytt. Derimot har det liten effekt for elever som sliter med lesing fordi resten av livet er for krevende.

Hovedproblemet med tiltakene er at de kun fokuserer på de skolefaglige utfordringene til elevene. Vår skole har noen av byens høyeste mobbetall, men vi lærere opplever ikke at noen på høyere hold i etaten tar tak, eller ser ut til å bry seg med det. Da kjennes det underlig å få «pepper» ovenfra og krav om strakstiltak når elevene gjør det dårlig på en leseprøve.

Som lærere på en skole i et sosioøkonomisk vanskeligstilt område, møter vi hver dag barn og familier med utfordringer vi ikke har rammebetingelser til å takle på en god måte. Hjelpeinstansene vi så sårt trenger, oppleves langt unna. Hos oss står flere barn på randen til å havne i gjengkriminalitet. For å ha mulighet til å lykkes med lærerjobben, trenger vi at det øremerkes midler til helsesøstre, sosiallærere og miljøarbeidere. Dette må gjøres i et langsiktig perspektiv, uten at det går på bekostning av lærertettheten.

Skolen vår trenger en forutsigbar økonomi. I Oslo er det fritt skolevalg, også på barnetrinnet, og vi opplever en betydelig frasøkning. Dette, kombinert med stykkprisfinansieringen, gir en økonomisk uforutsigbar og uholdbar situasjon.

Stykkprisfinansieringen fører også til at det lønner seg å ha store klasser.

Forskning viser at det er foreldrenes bakgrunn som er mest avgjørende for hvordan det går med et barn på skolen. På skolen vår har vi mange flotte foreldre og mange barn som har alle forutsetninger til å lykkes. Samtidig har vi en høy andel barn som kommer fra hjem med ulike utfordringer og vi klarer i liten grad å hjelpe dem. I snitt kan Osloskolen vise til gode resultater, men vi klarer ikke å utjevne forskjellen mellom byens ulike adresser.

Sara Ahmad, Hanan Albalkhe, Inger M.S. Bergheim, Trine Dybvik, Roar Ersnes, Bente Frøhne, Andrea Vild Jødal, Wasma Karwani, Sara Kasana, Ranveig Syvertsen Køber, Maud Lander, Eden B. Melles, Jorun Nårstad, Venche Rismyhr, Marthe K. Rønning, Marianne Skjølberg, Kristin Stridh, Karen Ueland, Ingrid Urseth, Ingvild Kronstad Aatlo