TEGNING: SIRI DOKKEN

Det russiske sporet

Etter å ha lest tre tettskrevne sider i New York Times blei jeg for første gang redd for at Donald Trump skal bli gjenvalgt.

FN ler av den amerikanske klovnepresidenten Trumps selvskryt. Europeiske statsledere skjærer grimaser når de må ta bilder sammen på toppmøter og den vestlige intellektuelle middelklassen samler seg i forakt og forundring, uten at det ser ut til å affisere hovedpersonen noe særlig. Motstanden og latterliggjøringen har vært så unison at det har vært vanskelig å forstå hvordan Trump i det hele tatt kan bli sittende.

Om norske medier har speila den amerikanske offentligheten noenlunde riktig, går mesteparten av kritikken langs to hovedspor. Det ene at han er udugelig, dum, lat og uforutsigbar, bevist gjentatte ganger gjennom lekkasjer fra den mer eller mindre indre sirkelen rundt presidenten og Det hvite hus. Den anonyme «varsleren» som skreiv om en påstått motstandsbevegelse mot presidentens dumskap er bare den siste i en lang rekke slike saker. Det andre sporet er den russiske innblandingen i valgkampen og spesialetterforsker Mueller fra FBIs arbeid med å avsløre hvordan russiske agenter manipulerte valget gjennom å bruke sosiale medier, hacke demokratenes servere, bruke Wikileaks og jobbe direkte med ansatte i Trumps valgkampstab. På toppen av dette kommer neddyssinga av Trumps forhold til kvinner generelt og den amerikanske pornoskuespilleren Stormy Daniels spesielt. Det all denne kritikken har til felles, er at den ikke angriper Trumps politikk, men hans person, hans moral og han og hans stabs påståtte lovbrudd under valgkampen. Etter å ha lest den internasjonale utgaven av New York Times på et fly denne uka, frykter jeg at kritikken snarere enn å svekke Trump blant hans egne velgere, styrker ham.

Artikkelen jeg leste gikk over tre hele tettskrevne sider. Den var, som det aller meste New York Times skriver, veldokumentert, velskrevet og overbevisende. Journalistene gikk nitid gjennom ei tidslinje tilbake til 2014, hvor russisk etterretning skal ha sendt to kvinnelige agenter på rundreise i USA for å finne ut hvordan det amerikanske samfunnet kunne manipuleres. Videre tar det oss til fabrikker i Russland hvor folk lønnes for å lage falske profiler på sosiale medier for å støtte Trump og angripe Hillary Clinton, eller mer subtilt: forsvare Hillary på en måte som vil provosere hvite amerikanere. Wikileaks og dets leder Julian Assange blir brukt til å slippe lekkasjene på strategisk kloke tidspunkt, og hele tiden fram mot valget gjøres det forsøk på å knytte kontakt direkte mellom Trump og Putin. Artikkelen er imponerende, og som sagt veldokumentert. Men også fullstendig irrelevant for valget av Trump.

Donald Trump er etter alle solemerker komplett uegna som president. Det var knapt noen som trodde han kom til å vinne nominasjonen hos republikanerne og kanskje enda færre som trodde han kunne vinne valget. Like fullt gjorde han det, med knapp margin, men like fullt vant han. NYT prøver å sannsynliggjøre at seieren kan ha kommet som et resultat av russisk innblanding. At to kvinnelige russiske agenter gjorde undersøkelser i marken, noen millioner falske oppdateringer på Twitter og Facebook samt lekkasjene som viste at demokratenes lederskap aktivt bekjempa Bernie Sanders kandidatur, vant valget for Trump. Og dermed sannsynliggjør avisa mer enn noe den blindheten som prega så vel Clinton sin kampanje som motstanden mot Trump etter valget.

Hvis russernes propaganda har kunnet påvirke valgresultatet, er det ikke fordi to agenter reiste på tvers av landet i 2014, men fordi det landet de reiste gjennom var djupt splitta. Problemet er absolutt ikke at demokrat-ledelsens mailer blei hacka, eller at Wikileaks slapp dem, men at demokratenes toppsjikt aktivt bekjempa Sanders og dermed også den delen av sitt eget parti og sitt eget velgergrunnlag som ønsket en politikk for mindre forskjeller og en annen utvikling i USA. Og ikke minst, de russiske nettrollene hadde ikke klart å skape bevegelse på sosiale medier om de ikke fanget opp holdninger og motsetninger som var og er til stede i amerikansk politikk.

Jo lenger Trumps motstandere graver seg ned i presidentens personlige liv, hans forhold til Russland og intrigene i hoffet hans, jo lenger vekk graver de seg fra løsningen på problemet. Det er mulighet for at spesialetterforskeren og det amerikanske politiske etablissementet kan klare å få Trump til å gå av før perioden er over. Men det vil etter alle solemerker bli en pyrrhosseier. Etter Palin kom Trump, etter Trump kommer om ikke syndfloden, så en ny høyrepopulist. Holdningen til frihandel, økonomi, kultur og arbeidsliv som New York Times, Hillary Clinton og den amerikanske intellektuelle middelklassen representerer, var mye viktigere for at Trump kunne bli valgt enn den samla aktiviteten som russerne kan ha stått bak. Å gjøre Julian Assange, Stormy Daniels og Putin til hovedpersoner i amerikansk politikk de neste årene kommer ikke til å skape et alternativ til Trump, bare større grobunn for høyrepopulisme.