Det rører seg på ytterste høgre

Breiviksaka er ikkje lenger hovedsak i media. Og det 
høyreekstreme stikk igjen hovudet fram.

I ordskiftet er ein difor: Anti-arbeiderparti, anti-media, offer for media og Ap styrer Norge i det skjulte. Ein hyller nasjonen, den oppvoksende slekt og kampen mot fascisme før 1945. Og ein har eit ridderlig mannsideal. Først ut var Dan Odfjell i Bergens Tidende 16.05. Han ser Eskil Pedersen si flukt frå Utøya mot eit ridderlig mannsideal, kapteinen som aldri forlater skuta, og motstandskampen under krigen.

Han ser «et velregissert politisk spill» der «Arbeiderpartiet gjør alt for å definere terrorangrepet som et angrep på Norge». Det kan «like gjerne defineres som et angrep på førstnevnte (Ap) med henhold til maktarroganse». 22/7 er difor sjølvpåført, ifølgje Odfjell. Videre syder landet «over av hva jeg kaller misbilligelse over 22. juli-regien til Arbeiderpartiet. Det hevdes dertil av stadig flere at Breivik skal i rettsapparatet for sine handlinger, ikke for sine meninger». Men Odfjell ser kva som eigentleg skjer, Breivik skal dømmes for sine meninger. Og Ap står bak: «Selv ikke topp-politikere har kunnet holde seg borte fra ukonstitusjonelt å komme med visse føringer». Også media er ein del av konspirasjonen: Dei «viser en tilbakeholdenhet som ikke tjener landet» og dei er partiske: «Media må fremme dialog mellom ulike synspunkter på en nøytral, mer sannferdig måte.»

Dette gjør, ifølgje Odfjell, at «ensretting av politiske synspunkter skaper helt unødig frustrasjon med henhold til makt, styre og stell.» For «Ap forvitrer dessverre nasjonens oppfatning av hva som er en god leder», dette er «meget uheldig for den oppvoksende slekt». Og grunnen er at dømet Eskil Pedersen og Ap «opererer i et lukket nettverk, et nettverk med makt til å definere sannhet.» 21. mai skrev Hanne Nabintu Herland kronikken «Politisk heksejakt» i Aftenposten. Ho nektar å vitne i rettssal 250 fordi der er «en rå politisk tautrekking som helt siden 23. juli har mistenkeliggjort personer i opposisjon til maktens høysete». Slik inntar hun offerrollen.

Ho viser videre til Odfjell som ho hevder «påpekte godt hvorledes Behring Breivik brukes i et usedvanlig kynisk politisk spill.» Ho identifiserer òg konspirasjonen som gjør at «slik det nå er, framstilles det nærmest som at hvis man er kritisk til Ap, settes man automatisk i samme bås som en massemorder.» Dette gjør at Herland meiner at «den politisk heksejakten er nå så sterk at vi kan snakke om udemokratisk totalitære forhold i Norge».

Offeret for 22/7 vert slik dei konservative, ikkje Ap: «Er det kommet så langt at vi ikke tåler konservative røster? I så fall er vi på god vei til å bli det nye Øst-Tyskland, der intolerante sosialister danner fronten. Dermed stanses den frie demokratiske tanke, og staten formes i retning av et totalitært demokrati.» Ved å insistere på å være offer for Ap sitt «totalitære demokrati», krev Herland å være utsette for «udemokratiske totalitære forhold». Etter 22/7 er ikkje Ap offer.

Nei, dei bruker 22/7 til å omforme Norge til eit totalitært demokrati, som ho er eit offer for, og derfor òg ein fridomskjempar for Norge. At ho selv set seg over rettsstaten ved å nektet å møte som vitne er difor òg eit opprør mot «det nye Øst-Tyskland», der den politiske leiinga styrer alle prosesser i samfunnet, også retten. I politikken kjem det høyreekstreme til uttrykk gjennom ein appell til frykt. 23. mai skriv Christian Tybring-Gjedde for første gong etter 22/7 om innvandring. Som ei røyst frå folkedypet stig han fram som forsvarer av velferdsstaten. For «ingen snakker om de enorme velferdsutgiftene som kommer i kjølvannet av rekordhøy innvandring fra fattige land i Asia og Afrika (...) for eksempel Addis Abbeba, Mogadishu eller Kabul.»

På vegne av Oslos befolkning let han argumentasjonen skli ned skråplanet slik at SSB sine prognoser om Oslos befolkningsvekst mot en million innbyggere i 2037, ender opp som eit bilete av framtida der «byen står overfor utfordringer vi aldri tidligere har vært i nærheten av.» Og de blir drevet ut i det absurde: «Hva om SSB varslet en befolkningsvekst som tilsa et innbyggertall på to eller tre millioner kroner i løpet av et par tiår?» Etter å ha fylt innvandringsbegrepet til SSB med mennesker fra «Addis Abbeba, Moghadishu eller Kabul», konkretiseres frykten: «Vi snakker i stor grad om mennesker fra Asia og Afrika, som ankommer Norge uten økonomiske ressurser eller relevant utdannelse eller yrkesfag. I mange tilfeller voksne mennesker uten skolegang, og som ofte verken kan lese eller skrive.»

Tybring-Gjedde ber leseren lese mellom linjene. Der står det at ein, to eller kanskje tre millionar vaksne innvandrarar utan utdanning er på veg til Norge, ikkje for å arbeide, men for å leve av velferdsstaten. Dette ser Tybring-Gjedde, for «så langt er det ingen andre som snakker om de enorme velferdsutgiftene som kommer i kjølvannet av rekordhøy innvandring fra fattige land i Asia og Afrika.» Og fordi han ser det, og seier det, vert han eit offer for makta, for det politiske spel. Sjølv er han berre ærleg. Dette gjer han òg til offer for media: Dei fører «politikk som alle partier, bortsett fra Frp har sluttet seg til. For øvrig en politisk alenegang som et samlet Media-Norge i ulik grad og styrke har karikert og mistenkeliggjort.» Til slutt kobler han den trusselen mot velferdsstaten til kultur og religion.

For det handlar ikkje om økonomi. «Den varslede befolkningseksplosjon vil skape store utfordringer», de største vil sannsynligvis være knyttet til kultur og religion.» Igjen, mellom linjene: Trusselen mot Norge, velferdsstaten, er ein flaum av innvandrarar med «ein annan kultur og religion». Dette ser Tybring-Gjedde, difor er det «ubegripelig for ham at et stort flertall på Stortinget ikke vil ta lærdom av erfaringer gjort i andre land i Europa». Trusselen utanfrå er nemleg retta mot Europa.

Slik blir fryktretorikken kopla med å lese mellom linjene av leiaren i Oslo Frp. Slik kan han, ved å være offer, kommunisere til den høyreekstreme velgaren sine no når verdas auge ikkje lenger er retta mot rettssal 250.