Det Omar burde forstått

Kan man fremme antisemittisme uten å være klar over det? Hvordan skal man håndtere det?

Valget i 2018 brakte inn en rekke nye politikere i USA. En av de mest profilerte blant disse er den demokratiske kongresskvinnen Ilhan Omar. Omar er muslim, bruker hijab og er somalisk-amerikaner. Omar har vært i hardt vær de siste ukene, med anklager om at hun har kommet med antisemittiske kommentarer. Det er to ulike episoder det dreier seg om, i den ene av disse snakket hun om hvordan Israel har hypnotisert verden, mens den andre gikk på den amerikansk-israelske lobbygruppen AIPAC, hvor hun ble anklaget for å fremme den gamle antisemittiske ideen om jødisk pengemakt.

For å ta den første tvitringen hennes om Israel som hypnotiserer verden. Dette var en noe hun skrev i 2012 under det israelske militære angrepet på Gaza som ble tatt opp igjen etter at hun nå var valgt til kongressen i fjor. Omar forsto egentlig ikke problemet, fordi hun mente hun så klart fokuserte på krigen, og ikke kunne forstå hvordan dette var antisemittisk.

Det fikk New York Times skribenten Bari Weiss til å skrive en artikkel som forklarer nettopp den antisemittiske forestillingen som lå bak dette. Hun forklarer hvordan konspirasjonsteorien om «jøden» som den hypnotiske konspiratoren kobles til drapet på Jesus. Kort fortalt går det ut på at jødene manipulerer Roma, datidens absolutte supermakt, til å gjøre skittenarbeidet for seg ved å drepe Kristus. Hun går i sin artikkel gjennom konspirasjonsteoriens blodige historie, og også nazistenes bruk av nettopp denne forestillingen blant annet i sin filmproduksjon. Weiss er tydelig på at Israel både kan og bør kritiseres, noe hun gjør selv også, men det er ikke greit å bruke antisemittiske forestillinger for dette. Det å kritisere den israelske regjeringen for dens handlinger er slikt sett helt riktig og helt på sin plass, mens det å ondskapsforklare dem og tillegge deres jødiskhet som forklaring for det er feil.

Weiss var også tydelig på at Omar kanskje ikke kjente til disse konspirasjonsteoriene, og at overtrampet ikke nødvendigvis var bevisst. Dette handlet bare om å gjøre Omar oppmerksom på hvorfor det kom en motreaksjon. Dette var tydeligvis noe som ble forstått også, og Omar responderte med å ta avstand fra denne konspirasjonsteorien og beklage bruken av den i en rekke tvitringer til Weiss. Den tvittertråden er faktisk et interessant studie i seg selv.

Den andre historien startet egentlig med en twittermelding fra februar 2019, skrevet av journalisten, forfatteren og advokaten Glenn Edward Greenwald, som kritiserte kongressledelsen for forsøk på å stoppe Omar og andre fra å komme med krasse uttalelser mot Israel. Omar svarte på dette med: «it’s all about the Benjamins, baby» og noen musikknoter. En tydelig referanse til Puff Daddys sang for noen, og en like tydelig referanse til jødisk pengemakt for andre. Nå skal det sies at Omar har vært en av de tydeligste stemmene mot lobbyister jevnt over, og ønsker pengebruken og lobbyistene vekk fra amerikansk politikk. Med det i bakhodet kan tvitringen leses som noe annet igjen, men så lenge man kan forstå den antisemittisk vil den det, og det burde egentlig Omar, eller rettere sagt teamet rundt henne, ha forstått. Igjen har det kommet mye kritikk, og igjen har Omar vært tydelig på å ta avstand fra antisemittismen.

Tilfelle er ulike, og bør ikke blandes sammen. I det siste tilfellet har Omar ikke bare fått kritikk fra republikanerne, men også fra det demokratiske partiet, og ikke minst fra mange av hennes meningsfeller og allierte. Det siste har tydeligvis truffet godt, for Omar har kommet med klare og tydelige beklagelser.

President Donald Trump har også anklaget henne for å spre antisemittisme og kommet med krav om at hun burde trekke seg fra vervet. Omar har svart med å anklage presidenten for å ha tjent på hatretorikk mot jøder, muslimer, urbefolkningen, afroamerikanere og andre. «Jeg lærte av folk som var påvirket av mine ord. Når vil du?» skrev hun i en tvitring til Trump. For meg blir det på mange måter nettopp dette som er utgangspunktet for min interesse i saken. For jeg tror heller ikke dette var bevisst, men det gjør det jo ikke bedre av den grunn. Med mindre man greier å gjøre det om til noe man kan lære noe av.

Det å spre antisemittiske forestillinger uten å forstå det, hindrer jo ikke skadevirkningene. Imidlertid kan dette kanskje være med på å gi den kunnskapen som gjør at man blir mer bevisst på dette. Beklagelsene fra Omar har også vært gode ved at man ikke har den sedvanlige «jeg beklager om noen føler seg såret» retorikken, men heller beklager å ha, om enn ubevisst, støttet opp under antisemittismen. Som hun skriver «Listening and learning, but standing strong».

Vi er ikke fremmede for slike spørsmål her i Norge, nå sist hadde vi jo Aftenposten som hadde en lang artikkel om antisemittisme med overskriften «Jødespørsmålet splitter venstresiden på begge sider av Atlanteren». I ettertid kan avisen beklaget, og overskriften på nettsaken er også endret. Ufrivillig antisemittisme rammer like hardt som den planlagte, men nettopp det at man beklager, og er villig til å lytte og lære er et godt utgangspunkt for å komme fra episoden klokere og mer bevisst.