Da Donald Trump langet ut mot Venezuela for manglende demokrati fra FNs generalforsamlings talerstol den 19. september, etter å tidligere ha truet med bruk av militærmakt, befestet han inntrykket av at USA er tidligere imperialist uten retning i Latin-Amerika.
USAs fiendtlighet mot Venezuela har ikke bare skapt splid i regionen, og styrket Venezuelas president Maduro stikk i strid med USAs interesser, men også satt USA på sidelinjen av viktige prosesser. I skyggen av USAs tabber og meningsmålinger som viser at USAs omdømme i Latin-Amerika er på et historisk lavmål, kjemper Russland og Kina for naturressurser og innflytelse. Mens USA bruker trusler, bruker Russland og Kina penger og PR.
Venezuela er et prisme for stormaktsspillet i Latin-Amerika. I august bladde Russland opp 1 milliard dollar til det Venezuelanske oljeselskapet PVDSA, som forhåndsbetaling på oljeleveranser fram til 2019. Det reddet landet fra å måtte misligholde lån, som ville fått dramatiske konsekvenser for Venezuela. Etter at USA har innført sanksjoner som hindrer Venezuela i å refinansiere sin enorme statsgjeld på vanlige markeder, er Russland blitt en stadig viktigere kreditor. Men det er ikke bare penger på spill i forholdet mellom Russland og Latin-Amerika.
Under den kalde krigen var Sovjetunionen en viktig støttespiller for Cuba, Nicaragua og ulike revolusjonære bevegelser. Fra tidlig 2000-tall fikk Latin-Amerika en ny rolle i russisk utenrikspolitikk, først og fremst som marked for våpen og alliert konfrontert med det som ble sett på som et «antirussisk» vesten, særlig etter krigen i Sør-Ossetia og annekteringen av Krim.
Russland styrket relasjonene til mange land, men særlig de økonomiske og militære forbindelsene til Venezuela. Før fallet i oljeprisen, var Venezuela det viktigste målet for russiske utenlandsinvesteringer, og et av de viktigste markedene for våpen. To av Russlands største banker er delvis venezuelansk eid, og det russiske oljeselskapet Rosneft har en rekke joint ventures med Venezuelas oljeselskap PVDSA, og har totalt lånt selskapet 6,5 milliarder dollar. Det ble til stor bekymring tidligere i år da det ble kjent at det Houston-baserte datterselskapet til PVDSA, CITGO Petroleum, hadde fått lån fra Rosneft med aksjer i selskapet som garanti. Resultatet kunne bli at Russland ville eie et stort og strategisk viktig amerikansk oljeselskap.
På tross av våpensalg, ser ikke Russland ut til å bygge seg opp som en militærmakt i regionen. Snarere gir Latin-Amerika-engasjementet russiske myndigheter og medier en mulighet til å vise at Russland er en global makt, med innflytelse selv i USAs «nære utland». Sammen med den ortodokse kirken promoterer Russland «universelle tradisjonelle verdier» som et alternativ til USA. Det blir blant annet gjort ved hjelp av spanskspråklige kanaler til russiske TV-stasjoner, som kan sees i nesten alle de latinamerikanske landene, og bringer et ganske annet syn på USA og Russland enn de dominerende kanalene.
Russlands innflytelse kan likevel bli begrenset av manglende økonomisk kapasitet og tilstedeværelse. Det samme kan ikke sies om Kina. Kina er storinvestor, långiver og den viktigste handelspartneren for Latin-Amerika etter USA. Investeringer i latinamerikansk infrastruktur og produksjonskapasitet gjøres med det uttalte motivet om å sikre energi, råvarer og mat til egen befolkning.
Selv om det på strategisk nivå har vært snakket om et bredere anlagt samarbeid, har det ikke blitt ikke lagt stor vekt på å vinne sinn og hjerter, og kineserne blir gjerne sett på som autoritære og klønete i de daglige operasjonene, uten stor forståelse for den politiske og sosiale konteksten.
Men etter mange konflikter meldes det nå om at stadig flere kinesiske bedriftsledere har lært seg å kommunisere med lokalbefolkningen. Det vises også større interesse for økt kunnskap om miljø, selv om den ikke står i forhold til de enorme miljøkonsekvensene som kinesernes megaprosjekter får.
De fleste latinamerikanske regjeringene har satt pris på at kineserne verken blander seg i styresett eller økonomisk politikk før kontrakter underskrives. Kineserne har stolt på at landene tilbakebetaler gjelden sin. De tenker langsiktig og strategisk, og tåler å gå på kortsiktige tap. Nå er også «ikke innblandings-prinsippet» i forhold til internt styresett satt på prøve, og det er igjen krisen i Venezuela som kan bli et vendepunkt. Venezuela skylder Kina 65 milliarder dollar – rundt halvparten av hele den latinamerikanske gjelden til Kina. For første gang blir det satt spørsmålstegn i Kina ved hvorvidt det var riktig å låne så mye penger til et land uten å gjøre nærmere undersøkelser om betalingsevnen. Hva som blir svaret på det kan bli avgjørende, ikke bare for Venezuela, men også andre land. Kina kommer ikke til å stanse investeringer til Latin-Amerika med det første, men tida der kineserne tok en underskrift på en kontrakt som garanti for tilbakebetaling av lån, kan være forbi.
Rollene er med andre ord fordelt i det nye spillet mellom gigantene i Latin-Amerika: USA er elefanten i glassbutikken, Russland er elefanten på leirføtter mens Kinas videre strategi fremdeles er elefanten i rommet.