Denne kampen mellom kvinner tiltar i dag, ikke bare mellom et utall ulike feministiske grupperinger, men også mellom generasjoner. Den siste antar en regelrett antagonistisk form, skal vi tro Susan Faludi på det hun skrev for en tid tilbake i Klassekampen.
Vi leser at kvinnebevegelsen er «dømt til å sloss på to fronter», at «det raser en bitter kamp mellom unge og gamle feminister» at «den bitre mistilliten er til å ta og føle på» at «unge kvinner er narsissister», at «de er forbanna på oss». Vi leser om «middelaldrende og gretne damer», «Mean spirits», «krig mellom mor og datter», «kamp til døden mellom dem», modermordet, bikkjeslagsmål, knuse mor, skraphaug, fittevogn og disposisjonelle minefelt.
Vi har vært vitne til en minst hundre år lang – og nå tiltagende antagonistisk – debatt om samme tema. Nå er tiden inne for at vi spør oss selv om hvordan vi har havnet her vi er i dag. Situasjonen i dag burde rett og slett få hver og en av oss til å lure på hvor fruktbar og effektiv debatt i rasjonalitetens navn egentlig er.
Det burde nå etter hvert bli naturlig å stille spørsmålet om hva slags samfunn vi egentlig lever i? Hva slags samfunn har vi egentlig som generer debatter om hva det vil si å være kvinne med tiltagende krigsretorikk.
Arketyper
Utgangspunktet for å forstå kjønn som arketypisk er å innse at det maskuline (animus) ikke bare tilhører mannen og at det feminine (anima) ikke bare tilhører kvinnen. Vi er alle i besittelse av begge egenskaper. Vi har alle maskuline og feminine kapasiteter. Dette får politikken med seg. Men det vi helt synes å glemme, er at en sunn kollektiv samfunnsutvikling avhengig av at begge typer kapasiteter blir like mye verdsatt og respektert på et kollektivt nivå. Derfor er det unaturlig at vi i dag har havnet i den sitasjonen at vi må forholde oss til et rent maskulint samfunn i kollektiv forstand. Alt som har med feminine kapasiteter å gjøre; følelser og empati, blir i stadig større grad skjøvet inn i den helt private sfæren.
Utviklingen av det maskuline samfunn
Min påstand er med andre ord at vi lever i et såkalt maskulint samfunn med maskuline verdier. Den maskuline natur mangler evne til fleksibilitet, den krever retten til å dominere, den krever materialistiske svar og løsninger og den krever makt. Det siste og mest suksessfulle maskuline opprøret kulminerte i hendene på Rene Descartes (1596-1650) og hans mange tilhengere. Hvis, sa de – og sier fremdeles, du ikke kan ta på, smake, lukte, høre eller se det, så er det rett og slett ikke der. Hekser og andre heretiske grupper som protesterte mot dette livssynet, ble effektivt utryddet eller utsatt for lobotomi. Den materialistiske galskapen nådde sitt høydepunkt i den altomfattende koloniseringen verden over. De feminine røttene i de ulike land ble rykket opp og fjernet og tilbake stod det rent maskuline samfunn – og individ.
Før lobotomien av det feminine, hadde vi i vesten, en rekke grupper med mennesker; Heretikere, Kabbalister, og Alkymister, som fremmet budskapet om å forvandle jern til gull. (I Østen snakker de fremdeles om det tilsvarende forholdet mellom Yin og Yang) Denne metaforen mellom jern og gull viser til en balanse i den menneskelige natur. En balanse som oppstår når man ser ulike, men likeverdige, størrelser i relasjon til hverandre, fremfor å skille dem ad. Men med Descartes kulminerte skillene seg; skillet mellom vitenskap og religion, mellom det objektive og det subjektive, mellom det rasjonelle og det emosjonelle, mellom det maskuline og det feminine osv. osv. Og av alle disse skillene er trolig skillet mellom det feminine og det maskuline, i dyp forstand, det viktigste. Og da er det selvfølgelig ikke snakk om fysiologiske egenskaper, men om mentale egenskaper.
Den maskuline mentaliteten har vunnet frem, tatt makten og dominerer. Det handler bl.a. om troen på vitenskapen, teknologien, det objektive og det rasjonelle. Overbygningen har blitt konstant maskulin, og da blir det i prinsippet ikke så mye igjen å diskutere. Eller det vil si, man kan diskutere, og det gjør man da også – til de grader! – men diskusjonene vil ikke kunne medføre fundamentale endringer. Mest av alt fungerer de som underholdende tidtrøyte for passive sinn. I grunnleggende forstand opprettholder vi egentlig bare samfunnet slik det har vært lenge.
Etter 1970 har vi åpnet for at kvinner, homofile og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens den maskuline overbygningen troner over oss som aldri før. Sterke krefter som storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige og maskuline verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; at både kvinner, homofile og mennesker fra andre kulturer utvikler en sterk Animus, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan med andre ord, like gjerne være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.
Anima må inkluderes i overbygningen
Så med mindre vi klarer å oppløse det maskuline samfunnet, som i praksis vil bety oppløsning av troen på materialisme, vitenskap, det vi i dag forstår med rasjonalitet og fornuft og teknologisk utvikling, vil vi fortsette med å måtte forholde oss til disse evigvarende problemene og diskusjonene som angår hva det faktisk vil si å være menneske. I lys av en sterk og dominerende maskulin overbygning blir altså enkeltstående diskusjoner om menneske bare små stjerner som drukner i det store, sorte hullet. Skal vi få til noen endring må Anima inkluderes i samfunnets overbygning.
Hvordan inkludere Anima i overbygningen?
Slik jeg forstår det har den tradisjonelle og bestående feministiske kampen vært et villspor i det den har sviktet fundamentalt i å utvikle respekt for kvinnelige egenskaper, i å utvikle Anima som en motvekt til Animus. En viktig årsak til dette, er at debatten i hovedsak har blitt ført på maskuline premisser. Det grunnleggende spørsmålet har handlet om makt. Å behandle kjønn som et maktspørsmål, er fundamentalt uforenlig med det man burde ønske å oppnå, nemlig at alle individer skal bli motivert til å utvikle både sine mannlige og kvinnelige egenskaper og å erkjenne at begge deler er like mye verdt. Men etter flere hundre år oppholder vi oss fremdeles i tanken om at for eksempel den maskuline rasjonalitet er omtrent fire ganger så mye verdt som den feminine omsorg. At profittskapere stadig får mer lønn, respekt og status enn å praktisere omsorg, er et klart og entydig bevis på dette. Det er ingen tvil om hva som stadig blir ansett som mest verdifullt og viktigst.
Det ser med andre ord ikke lyst ut. Mange store tenkere har, og fortsetter med å vie sine liv for å formidle nødvendigheten av å se ting i relasjon til hverandre, at for eksempel profitt i seg selv er lite verdt. Men glatt overhører/har vi overhørt deres budskap. Isteden har vi latt utviklingen av det maskuline samfunnet gå sin gang. Ikke bare gjennomsyrer det nå Vesten, vi støtte opp om vestlig koloniseringen (kalt demokratisering) av andre verdensdeler også. Invasjoner som høyst sannsynlig vil ende med at hele verdenssamfunnet må underkaste seg vår forgjengelige teknologiske og materielle rikdom. Så jeg gjentar, det ser ikke lyst ut. For hvordan kjempe mot en global maskulin verdensorden som ikke bare er reell i ren praktisk forstand, men som også er internalisert i både kvinners og menns mentalitet?
Forstå meg rett;
Det egentlige kjønns-skillet
går ikke mellom mann og kvinne
men mellom kald og varm,
mellom blind og seende.