Det må skje noe nå, Kjerkol!

I 2023 skal regjeringen legge frem en opptrappingsplan for psykisk helse. På regjeringens nettside står det at de skal satse på forebygging: «Målet vårt er at flere skal oppleve god psykisk helse og livskvalitet og at sosial ulikhet i psykisk helse skal reduseres.»

Samtidig som det jobbes med opptrappingsplanen legges det ned fødetilbud, kuttes i støtte til aborttilbud, spares inn penger i helseforetakene og retten til fritt behandlingsvalg er fjernet. I tillegg til dette er strømmen dyr, renta høy og matprisene skal øke ytterligere.

«Økonomiske bekymringer og konsekvensene av dyrtid, påvirker også vår fysiske og psykiske helse», sa helseminister Kjerkol i den årlige sykehustalen. Men hvis hun vet dette, og regjeringen sier at de skal satse på forebyggende psykisk helsearbeid, hvorfor gjør de da det motsatte?

Gode levekår og en forutsigbar økonomi i tillegg til kompetente og tilgjengelige helsetjenester er i seg selv forebyggende psykisk helsearbeid.

En studie fra Folkehelseinstituttet (2021) viser at barn av lavinntekstforeldre har langt høyere sannsynlighet for å utvikle psykiske lidelser. FO-leder Mimmi Kvisvik har uttalt at «psykiske helseplager som følge av levekårsutfordringer og fattigdom ikke kan ‘behandles bort’, de må møtes med helhetlige sosialpolitiske løsninger».

Den psykiske helsen vår påvirkes av samfunnet vi lever i, av økonomi, muligheter og begrensninger. Om vi har råd til at barna deltar på fritidsaktiviteter eller hva slags tilbud og omsorg vi får i helsevesenet.

I en ny rapport fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, «Koble kropp og sinn», kommer det frem at mange med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom opplever å bli møtt av et helsevesen som ikke møter hele mennesket.

Rapporten etterlyser også mer tverrfaglig og tverrsektorielt arbeid, i tillegg til at psykiske reaksjoner på somatiske plager og livskriser må bli sett, hørt og forstått. Dette er viktig forebyggende psykisk helsearbeid, men hvordan skal dette få plass i et allerede presset helsevesen?

Mimmi Kvisvik har uttalt at å redusere sosial ulikhet og fattigdom er det viktigste tiltaket vi kan sette inn for å forebygge at barn og unge får psykiske problemer.

Det hjelper ikke å lære barna som ikke har råd til å delta på fritidsaktiviteter livsmestring på skolen, om ikke samtidig levekårene deres endres. Vi trenger gode, helhetlige og tilgjengelige helsetjenester med bra arbeidsvilkår og nok folk på jobb som trives og blir i jobbene sine.

Vi trenger helsetjenester som samarbeider godt, lytter til pasientenes behov og tar dem på alvor. Vi trenger flere sosialarbeidere ansatt i helseforetakene for å jobbe tverrfaglig og helhetlig. Vi trenger sosiale stønader som utjevner forskjeller og vi trenger en makspris på strøm.

Å styrke helsetjenestene og bekjempe fattigdom med gode sosialpolitiske løsninger er i seg selv viktig forebyggende psykisk helsearbeid. Hvis regjeringen virkelig mener at psykisk helse er blant deres viktigste innsatsområder, må de gjøre noe nå!