Debatt

Det livsfarlige normale

Erna Solberg, hvor er Norges plan for omstilling til bærekraft?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Tjukk røyk kom inn i San Francisco Bay-området fra det som i november skulle vise seg å være den mest destruktive brannen i Californias historie, ett år etter det som da var tidenes verste brannkatastrofe i California. Idylliske Berkeley ble forandret til et dystopisk fremtidsscenario: vi så knapt solen, skoler og universiteter ble stengt på grunn av ekstremt dårlig luftkvalitet, vi ble anbefalt å holde oss innendørs, og måtte bruke masker når vi gikk ut. Likevel svarte president Trump et rungende «nei» på om han nå hadde endret oppfatning om klimakrisen, med følgende bisarre tillegg: «jeg vil ha et flott klima, og det skal vi få» og «vi skal ha trygge skoger, og det skjer nå». I lys av Trumps stadig villere uttalelser, kan det virke beroligende og betryggende å se hen til Europa og Norge, hvor det i hvert fall snakkes som om man anerkjenner vitenskapens stadig mer alvorlige advarsler om truslene mot vårt eksistensgrunnlag.

Men er sporet som Europa og Norge er på trygt? Gjøres det som er nødvendig for å ivareta grunnlaget for våre velferdssamfunn? Vitenskapelige vurderinger av hvor vi er på vei, tyder på at det ikke skjer. Europa overskrider planetens tålegrenser, FNs klimapanel kommer med stadig tydeligere advarsler, og i miljølandet Norge er vi ikke engang i stand til å nå et eneste klimamål. Hvorfor fortsetter vi slik, til tross for all oppmerksomhet om FNs bærekraftsmål?

I SMART-prosjektet har vi foretatt en omfattende analyse av hva det er som gjør at markedsaktørene fortsetter på et ikke-bærekraftig spor. Vi har analysert forutsetningene for omstilling for bedriftene og investorene, og for forbrukermakt for bærekraft, og for det offentliges bidrag, som offentlig anskaffer, aksjonær, tilsynsmyndighet og lovgiver.

Vi fant noen positive nyheter: det er økende tilslutning om overordnede bærekraftsmål som har gjenklang i EU-traktatene og i grunnlover slik som Norges egen. Det er en utvikling i normer om ansvar for grenseoverskridende næringsliv og finans som støtter opp om omstilling til bærekraft. Innovative initiativ fra EU, slik som EU-kommisjonens initiativ om bærekraftig finans, gir håp. Vi har et stadig bedre kunnskapsgrunnlag for å forstå utviklingen og hva som må endres.

Likevel fant vi noen systemiske barrierer som holder oss på et ikke-bærekraftig spor. Dette inkluderer en overdreven tro på markedets evne til å løse samfunnsproblemer, og en manglende forståelse av hvor komplekst bærekraft er. Økonomisk vekst behandles som et overordnet mål, på bekostning av mennesker og miljø.

Det er tilslutning om overordnede bærekraftsmål, internasjonalt, i EU og i Norge, men det finnes ingen koherent gjennomføring av dette på noe nivå. Mens EU vedtar direktiver som er ment å fremme bærekraft, slik som direktivene om offentlige anskaffelser, og direktivet om såkalt ikke-finansiell rapportering, bruker ikke medlemslandene muligheten til å gjennomføre disse på en måte som skaper endring. Landene skjeler til hverandre og tør ikke gjøre noe som oppfattes som strengere enn det andre land gjør, slik vi ser også i Norge når det gjelder for eksempel krav til selskapers rapportering.

Selskapsretten gir rom for omstilling til bærekraft, men sier ikke eksplisitt at dette skal gjøres. Vakuumet i selskapsretten fylles av forventningen om maksimering av profitt til investorene. Næringslivets tilslutning til bærekraft tilslører det grunnleggende problem med forretningsmodeller basert på overforbruk. Forbrukere, som heller ikke har nok informasjon om hvordan varene produseres, mottar to motstridende signaler: bidra til bærekraft! Og: kjøp, bruk, kast, og kjøp mer!

Stadig flere investorer, private og offentlige, vil velge bærekraftige investeringsobjekter, men holdes tilbake av kortsiktige avkastningskrav, og manglende kunnskap om hva som er bærekraftig.

Offentlige anskaffelser kunne vært et kraftig virkemiddel, men det mangler tilstrekkelig kunnskap og vilje.

Vi ser noen positive tendenser, men for å oppnå en bærekraftig utvikling, må det mye mer koherent handling til. Det må være handling basert på kunnskap, ikke på tro om at det å fortsette som før på magisk vis vil føre til bærekraft.

Å lene oss tilbake i vissheten om at Europa og Norge er relativt normalt, er derfor farlig. Det normale – å fortsette som før – er livsfarlig. For å bevare det bestående, må vi gjennom en fundamental omstilling, som krever endring nær sagt på alle samfunnsområder. Det virkelig radikale er dermed det nye konservative. Jeg utfordrer derfor statsminister Solberg, som leder for Norges konservative regjering, til å svare med mer enn tom retorikk: hvor er Norges plan for omstilling til bærekraft?

Spaltisten er leder av forskningsprosjektet «Sustainable Market Actors for Responsible Trade» (SMART) og gjesteforsker ved University of California, Berkeley

Mer fra: Debatt