Det kommer en ny vår

Jeg håper og tror at dette blir et vendepunkt for norsk skole.

Kroppen er preget av stillesittende dager. Jeg sover urolig om nettene fordi hjernen jobber i et gir jeg ikke visste eksisterte. Arbeidshverdagen min er snudd på hodet, og timene i klasserommet er byttet ut med lange dager ved spisebordet. Selv om reiseveien til jobb er behagelig kort og det ikke tar mange minuttene før kaffen er klar, gjør hjemmekontoret det vanskelig å skille mellom jobb og fritid. Snart går jeg inn i min tredje uke med fjernundervisning, og for hver uke utvikler jeg meg som digital lærer. Hvem skulle trodd det?

Den kom som julekvelden på kjerringa, denne unntakstilstanden. Til tross for mange urovekkende overskrifter og nyhetssendinger om virussmitte og potensielle smitteverntiltak, var det vanskelig å forestille seg at skolebyggene faktisk skulle stenge. Når skolen, som er en av de viktigste bærebjelkene i velferdssamfunnet vårt, stenger dørene, mister også tusenvis av barn, ungdom og foresatte en trygg ramme rundt livene sine. For oss lærere blir også en kjent arbeidshverdag brått endret, og vi må hive oss ut i en omstilling som vi normalt ville brukt flere år på. Derfor måtte jeg også klype meg litt i armen da det til slutt ble bestemt at vi måtte stenge. Hva nå?

En annerledes hverdag

Jeg møter ikke lenger elevene i døra med et håndtrykk hver morgen. I stedet mottar jeg en melding, et smilefjes eller en tommel opp om at de er klare for en ny dag. Jeg får ikke studert ansiktsuttrykk, kjent på kalde eller varme hender eller stilt de ekstra spørsmålene om alt er som det skal. Nå må jeg stole på instinktene mine, ta en ekstra telefonsamtale når jeg tror det er nødvendig eller drøfte problemstillinger med kollegene mine. Heldigvis er både de og min nærmeste leder kun et tastetrykk unna. Er det noe unntakstilstanden har lært meg, så er det at kollegialt samarbeid og omsorg ikke forsvinner selv om kontorlandskapet byttes ut. Vi ringer, chatter og arrangerer videomøter. Vi har vist at vi får det til, en gang for alle.

Selv om jeg er vant til hektiske arbeidsdager med et høyt tempo, var jeg ikke forberedt på at livet ved spisebordet skulle være så intenst. Jeg svarer på spørsmål, gir tilbakemeldinger, veileder og vurderer i et forrykende tempo. Jeg ringer hjem til foresatte, snakker med enkeltelever, grupper og klassen i digitale kanaler og med video. Jeg forsøker å ta vare på både individene og fellesskapet så godt jeg bare kan. Når elevenes arbeid er fulgt opp og tilbakemeldinger er gitt, venter nye timer med planlegging av neste arbeidsdag og nye undervisningsopplegg. Dagene er lange og det koker i topplokket. Likevel lar jeg meg begeistre, fordi dette utfordrer meg, lærer meg noe nytt og bidrar til at jeg utvikler meg som lærer, pedagog og menneske.

Stolt av lærerprofesjonen

De siste ukene er vi mange i skolen som har tatt digitale sjumilssteg, og vi har vist at vi tar utfordringer på strak arm. På et par døgn var vi klare med undervisningsopplegg, digitale plattformer og en plan for hvordan vi skulle kommunisere med elevene våre. Vi har vist hva slags enorm kompetanse som finnes i norsk skole, og vi var modige som hoppet ut i det ukjente uten å nøle.

Jeg har kjent på en enorm stolthet av lærerprofesjonen de siste ukene, og jeg setter pris på alle gode ord på e-post, i kommentarfelt og i kronikker. Noen ganger har det vært litt fristende å møte det som skrives i sosiale medier eller fra politisk hold med et «Velkommen etter». Vi som jobber i klasserommet hver dag, vet hva slags innsats og hvor mange timer som ligger bak undervisningsopplegg, vurdering og oppfølging av hvert enkelt barn. Vi vet hva som bor i lærerprofesjonen, til tross for antall studiepoeng eller en enkeltstående karakter i matematikk på videregående.

Jeg håper og tror at dette blir et vendepunkt for norsk skole. Et vendepunkt vi sårt trengte. Når verden normaliseres og livene våre går videre, håper jeg at denne perioden har gitt samfunnet et viktig innblikk i hva som rører seg i norsk skole. Vi får vist fram kvaliteten og variasjonen i oppgavene vi gir, selv i en krevende unntakstilstand. Vi viser at vi samarbeider selv om vi ikke er på vår arbeidsplass, om noen skulle lure på det. For de som ikke er sammen med oss i vår skolehverdag, har det vært vanskelig å beskrive hvor krevende det kan være å holde 30 barn motiverte og gående gjennom en hel dag, når hver og en trenger faglig oppfølging samtidig som behovet for omsorg melder seg. Derfor håper jeg vi heretter blir møtt med forståelse og interesse når vi forteller at vi trenger flere lærere i klasserommet.

Jeg tror på en ny vår for oss lærere, den må jo bare komme!

Vi tok denne utfordringen på strak arm. Vi hoppet ut med begge beina først, og håpet vi ville lande trygt. Vi har turt å slippe det norske folk inn på innsiden av klasserommet. Nå håper jeg dere kommer oss i møte. Jeg tror på en ny vår for lærerne.

Det er på tide, og det er jammen meg fortjent!