Praksisstudent hos Spiseforstyrrelsesforeningen og bachelorstudent ved OsloMet, Karoline Thalberg, hevder i en kronikk i Dagsavisen at «treningsmerking» av matvarer kan ha negativ effekt på «de som er berørte av spiseforstyrrelser, eller de som kan risikere å utvikle dette».
Les innlegget her: Treningsmerking vil gjøre oss syke
En del av kronikken er basert på undertegnedes kommentarer i Aftenposten til en fersk samleanalyse (meta-analyse) av effekter av aktivitetsmerking av matvarer.
Aktivitetsmerking, riktigere oversettelse og mindre negativt ladet enn «treningsmerking», betyr at en matvare merkes med den mengde fysisk aktivitet som er nødvendig for å forbrenne like mange kalorier som matvaren inneholder.
Dette kan øke forståelsen for hvor mye energi matvarer inneholder, og kan muligens stimulere til økt fysisk aktivitet. Samleanalysen viste at slik aktivitetsmerking kunne redusere kaloriintaket med gjennomsnittlig 200 kcal daglig, hvilket kan ha stor betydning både i forebygging og behandling av fedme, et av verdens største folkehelseproblemer.
Dokumentasjonen for både positive og negative effekter av alle typer matmerking er imidlertid mangelfull. En fersk Cochrane-analyse konkluderte at matmerking som inkluderer kalori-informasjon på restauranter kan redusere energiinntaket noe, men at det er behov for flere og gode studier for å bekrefte dette.
Når det gjelder mulige negative effekter av kalorimerking hos personer med spiseforstyrrelser finner jeg ingen gode studier ved et enkelt litteratursøk.
Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), anbefaler likevel matmerking (inkl. kalorimerking) for å hjelpe befolkningen til å ta sunnere valg og forebygge kronisk sykdommer som type 2 diabetes, hjerte- karsykdom og kreft.
WHO skriver at bruk av farger og symboler kan øke forbrukerens forståelse av hva maten inneholder, hvilket støtter hypotesen om at aktivitetsmerking kan ha en positiv effekt.
Det er behov for mer forskning, hvilket jeg kommenterte i Aftenposten.
«Det ser ut som merkingen kan ha et potensial for å virke, derfor tenker jeg at det burde prøves ut»
Det bør gjøres studier på både positive og negative effekter av aktivitetsmerking før man endelig konkluderer.
Jeg finner det ikke riktig å svare på Thunbergs spesielle spørsmål om min personlige helse, og jeg mener naturligvis ikke «at en spiseforstyrrelse kan bagatelliseres og at den psykiske helsen teller mindre enn den fysiske».
Vi som behandler pasienter med fedme er godt kjente med den sterke sammenhengen mellom fedme og psykiske lidelser som angst, depresjon og spiseforstyrrelser. Vi behandler derfor ikke fedme som en ren «fysisk» sykdom og spiseforstyrrelser som en ren «psykisk« sykdom.
Mange med spiseforstyrrelser lider også av fedme, og spiseforstyrrelser kan forverre fedme og omvendt (ond sirkel). I dag behandles de to sykdomstilstandene ofte hver for seg, men i fremtiden tror jeg på et enda bedre samarbeid mellom somatisk og psykologisk spesialisthelsetjeneste med felles behandlingsmål.
Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold samarbeider tett med spiseforstyrrelsesenheten ved sykehuset for å tilby våre pasienter en best mulig og helhetlig behandling.
Thalberg konkluderer med «Vi er ikke i tvil om at denne treningsmerkingen vil gjøre oss syke».
Denne sterke påstanden mangler vitenskapelig dokumentasjon, og hypotesen bør testes i minst en god vitenskapelig studie. Min egen konklusjon er at aktivitetsmerking muligens kan forebygge overvekt og fedme, men det mangler gode studier. Kanksje OsloMet tar utfordringen?