Skolepolitikere og skoleledere fra mange land har de siste årene reist til Finland for å forstå hvorfor finske elever skårer godt på internasjonale tester som PISA og PIRLS. I januar deltok jeg på en konferanse der jeg var så heldig å høre Olli Määttä som arbeider i den finske lærerutdanningen.
Jeg har tidligere besøkt en skole i Finland og har hørt norske politikere og skoleledere snakke varmt om den finske skolen, så mye av det Olli Määttä fortalte var ikke helt nytt for meg. Imidlertid blir jeg stadig mer forundret over hvordan norske politikere og skoleledere velger ut noen forhold ved finsk skole som de trekker frem som forklaringen til finske elevers gode prestasjoner mens det er andre forhold ved den finske skolen som ikke blir nevnt. Jeg tror ikke dette er tilfeldig. Norske politikere og skoleledere velger trolig bevisst hva de vil trekke frem ved finsk skole og hva de ikke sier noe om, så nå har jeg tenkt å gjøre det samme. Olli Määttä presenterte nemlig noen forhold ved finsk skole som ikke er særlig mye omtalt her hjemme.
Det første Määttä påpekte er at man på finsk ikke har noe ord for det som kalles «accountability». Vi har egentlig ikke noe godt ord for det på norsk heller, men vi har prøvd å oversette det med ansvarsstyring. På norsk betyr «accountability» at lærere, rektorer og hele skolen bedømmes ut fra de resultatene elevene oppnår på skolen. Finnene har ikke en gang prøvd å oversette dette begrepet, og Määttä mente det var fordi de ikke drev med dette i Finland. Finske skoleledere må ikke stå til ansvar for sine elevers resultater på samme måte som skoleledere i mange norske kommuner, bl.a. i hovedstaden.
I Norge og mange andre land har man trodd at hvis man holder lærere og rektorer ansvarlige for de resultatene elevene oppnår, vil skolen bli bedre. Dette har ført til omfattende nasjonale og kommunale prøver og offentliggjøring av resultatene i rangeringslister basert på enkle gjennomsnittsverdier. Jeg tror man finner den samme logikken i mange salgs-bransjer: En virksomhet eller avdeling bedømmes ut fra noen tydelige, enkle og sammenlignbare tall, og de som har høyest tall får høyest lønn, bedre stilling, skryt i avisene, bonus eller avansement. I Norge er denne logikken også innført i skolene, men i Finland driver de altså ikke med slikt. De har ingen standardiserte nasjonale tester, ingen nasjonale prøver, og elevene møter ingen eksamen før de avslutter videregående skole.
Finsk skole er basert på en profesjonell ansvarlighet og tillit. Kommunene har stor innflytelse på skolens innhold og virksomhet, og nasjonale myndigheter blander seg i svært liten grad inn i hvordan lærerne driver undervisningen sin. Politikerne, både lokalt og nasjonalt, har tillit til at lærerne er profesjonelle og det er altså ikke noe system for «accountability» i Finland.
Pasi Sahlberg, en meget anerkjent finsk skoleforsker, bekrefter dette. På sin blogg sammenligner han internasjonal og finsk skolestyring slik:
Internasjonal skolestyring har fokus på: Finsk skolestyring har fokus på:
Standardisering Fleksibilitet og variasjon
Grunnleggende ferdigheter Et bredt kunnskapssyn
Ansvarlighet med konsekvenser Tillit gjennom profesjonalitet
Sahlberg skriver også:
We don’t use term ‘accountability’ when we talk about what schools are expected to do in Finland. Instead, we expect that teachers and principals are responsible collectively for making all children successful in school. There is a big difference between social responsibility for all children’s learning in school and holding each teacher accountable for their own pupils’ achievement through data from standardized tests.
Poenget med dette er ikke å frita lærere og rektorer for det ansvaret de har. Vi som jobber i skolen må stadig prøve å gjøre jobben vår på bedre måter slik at elevene stadig øker sin kompetanse. Men måten å oppnå dette på er trolig ikke å lage systemer for «accountability» etter modell av amerikanske salgs-bedrifter, særlig ikke hvis disse systemene reduserer skolens fokus til noen få målbare faktorer.
Mitt andre hovedpoeng er det Olli Määttä fortalte om at Finland i 2001 gjorde et annet valg enn resten av verden. Finnene valgte en tilsynsordning som også omfattet kunstfag og praktiske fag i tillegg til lesing, skriving og regning, altså en tilsynsordning med fokus på alle sider ved mennesket. Landene som valgte ”hardcore” vekt på lesing, skriving og regning gjorde en feil, sa Määttä – direkte og uten diplomatisk høflighet.
I finsk skole får eleven fortsatt en pause fra tunge teorifag gjennom praktiske fag. Og i disse fagene får de utviklet andre sider ved sin intelligens og sin personlighet. Dette får heldigvis også norske elever - enn så lenge. Men vi ser at siden fokuset hos myndighetene ensidig ligger på det som kalles «sentrale fag» som norsk, matematikk og engelsk, så får øvrige fag stadig trangere kår. Elever på noen skoler får færre timer kunst og håndverk, musikk og RLE enn tidligere, og jeg har hørt rektorer som har fortalt foreldrene at elevene ikke får musikkundervisning fordi de må øve på lesing i stedet - som om ikke musikalsk intelligens og lesing henger sammen. En annen av hovedinnlederne på den samme konferansen, professor Anne Bamford, advarer sterkt mot å redusere de praktiske og kreative fagene i skolen. Begrunnelsen hennes er ikke at praktiske fag er «pause» fra de «ordentlige fagene». Nei, hennes forskning viser at elever som får utvikle sine kreative sider og får arbeide med kunstfag på skolen, blir flinkere til å lese, skrive og regne enn elever som ikke gjør dette. Praktiske og kreative fag øker læringen hos elevene.
Det er mange grunner til at finske elever skårer godt på internasjonale tester, og det er usikkert hvor mye et land kan kopiere fra et annet lands utdanningspolitikk. Det er imidlertid vesentlig at man tegner et helhetlig bilde av finsk skole hvis man først skal trekke frem denne og eventuelt lære av den.