Det gikk en kjempe gjennom landet

Det er to slags fattigdom, skrev Alf Prøysen. Den ene er god. Den andre er vond. På det viset så Prøysen bedre enn noen andre hvilket folk han var en del av.

Alf Prøysen ville neppe likt oppstusset som blir han tildel i dag. At noen skulle bygge et nytt og stort Prøysensenter på andre siden av Præstvægen til nytte og minne, at han skulle feires og bejubles på hundreårsdagen. Han ville sikkert ikke likt denne kommentaren heller. Han ville sett ned i bakken, trødd graset, han som kom fra husmannsplassen på Hedemarken og var redd for å sette spor. Å bli anklaget for at du «vøl itte skam», var husmannsvesenets måte å holde den laveste av alle klasser nede på. Nei, Alf Prøysen likte ikke å være midtpunkt. Men vi kan for all del ikke la han gå i glemmeboka av den grunn. Han satte ord på norskheten, og skrev så poengterende og poetisk glassklart at den eneste skammen som forbindes med hans navn er at ikke kunsten hans revitaliseres i langt større grad enn det som er tilfelle.

I dag ville Alf Olafsen fylt 100 år. Han skulle bli kjent under navnet han tok fra husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringsaker. Som i «Lillebrors vise» skulle han bli voksen og stor. Fryktelig stor og større enn mor. Han ga oss en nasjonalskatt av viser, sanger, stubber, dikt og annen litteratur. Det var i hans natur, helt fra han vokste opp og tegnet og skrev i det lille rommet bak grua, som skulle føre han fra grisetrauene og husmannslivet til revyscenen, forlagene, de store scenene, grammofonselskapene og ikke mist til NRK, der han ble en av Norges største radioprofiler den gangen radioen var egnet til å samle et helt kongerike. Han ble TV-kjendis, barnetimeonkel og på sitt vis også samfunnsrefser. Men Prøysen gikk helst for seg selv, skrev sine dikt når det ble stille rundt han, når de andre hadde gått for kvelden. Han var mørkredd, nervøs for de store dyra, mistilpass med gårdslivet og en sosial kløne. Å stikke seg ut, nei det ville han helst slippe, men han lengtet til Oslo, til storbyen, samtidskunsten og et annet fellesskap. Han skulle etter hvert finne noe av det han lette etter, først i løpet av krigsårene da han jobbet som fjøsrøkter i Asker og skrev sine første noveller, senere som etablert kunstner med familie i Nittedal og åpen mikrofon i NRK. Men han forble rotløs mellom bygdesamfunnet han gikk baklengs ut av og samfunnskritikken som ligger utilslørt i hans forvaltning av høykulturen­.

Prøysen hadde mye til felles med folket han skrev om, de ute på bygdene, småfolk, storfolk og arbeidsfolk, som drømte om andre og bedre tider i et land som ennå ikke flommet over av olje og godt smurt velstand. Den gangen utgjorde Prøysen den forskjellen at han ga de svakerestilte økt selvtillit og selvforståelse. I dag har en nasjon forblindet av rikdom enda større bruk for hans solidariske blikk på individet, og hans visdom og menneskelige varme overfor dem som faller utenfor, som ikke føler at de passer inn, som er annerledes. Slik Prøysen var. Vi som vokste opp med hans Romeo Clive på barne-tv, skjønte allerede som barn at denne mannen hadde en helt unik varme overfor andre mennesker. Det er to slags fattigdom, slo han fast. «Den eine fattigdommen er god. Det er den dom har, dessa som tæk jobb i skuleferien». Så er det den andre fattigdommen, den som tilhører dem som ikke greier å henge med, som er livredde for å «møte kjenns folk», men som er nesten litt for fine. «Slik fattigdom er vond. For den ska gi inntrykk ta rikdom. Den andre ska gi inntrykk ta fattigdom. Så rik er den.»

I dag kan alle norske barn en Prøysen-vise eller fem, men måten han beskriver oss på i sine voksne tekster, rommer mye mer enn forestillingen av Alf Prøysen som koselig barnetimeonkel. Dette kommer blant annet til syne i hans eneste roman, «Trost i taklampa», der han slår i alle retninger og helst oppover i historien om Gunvor Smikkstugun som har gjort byfrøken av seg, og som kommer hjem på «sammarsferie». Hun gjør nok som Prøysen selv innrømmer at han gjorde i ungdommen, det å «tråkå litt på andre for å ­komme høgere sjøl». Men bygdedyret ser ikke i nåde til «raud trut og høyhælte sko på en gapatrost». Det handler om klasseskille og den stadig ulmende konflikten mellom bygd og by. Også her står arbeiderdikteren Prøysen tydelig fram, slik han også gjorde i denne avisen.

Gjennom to tiår skrev Alf Prøysen ukentlige «Lørdagsstubber» for Dagsavisen, som den gangen het Arbeiderbladet. I lørdagsavisene nå i jubileumsåret trykker vi opp igjen et utvalg av de trekvart tusen han skrev helt fram til han døde av kreft, 23. november 1970. Som så mye i Prøysens diktning gir Lørdagsstubbene unike innblikk i den norske folkesjela, hvordan vi mennesker oppfører oss. I en av disse stubbene, «Skandale», skriver han om kutterfliskjører’n på fabrikken som reiser seg og går midt under en offisiøs middag. Han har arbeidet på fabrikken i femti år og skal få pengegave av fabrikkeieren, men når den brune suppa med eggeboller kommer på bordet, reiser den gamle kutterfliskjører’n seg og går. Ingen skjønner hva som går av han. Ingen vet at han går fordi han ikke har fått skje til suppa. Han syntes det ville være så leit å nevne det. Dette utvalgte «livets sekund» som vennen og forfatteren Nils Johan Rud blant annet kalte «stubbene», sier mye om Prøysens blikk på samtidens folk. Han var selv en av dem. Han var sjenert, ville ikke være til bry og følte seg annerledes livet gjennom. I Prøysens litteratur var kvinnene ofte de sterkeste. Selv var han visstnok en sosial kløne med jenter.

I dag vet vi at det er overveiende sannsynlig at Alf Prøysen var bifil av legning. I hans levetid var det forbundet med skam, og homofili var forbudt ved lov. Prøysen-biograf Ove Røsbak argumenterte godt for sin egen tvil rundt spørsmålet om hvorvidt det burde offentliggjøres. Røsbak kunne neppe forutse rabalderet som fulgte. Det er et paradoks at debatten om Prøysens legning i dag nærmest har overskygget en langt viktigere debatt, den om den stillfarne dikterens vesentlighet. «Det gikk en kjempe gjennom landet/og hæin var ydmyk og hæin var stor», skrev Erik Bye ved Alf Prøysens død, og mente at Prøysen gjorde oss til et varmere folkeslag. Det gjelder fortsatt. Men nyttigheten av opplysningene rundt seksualiteten gjør at vi lettere kan forstå Prøysens vektlegging av et annerledes blikk på sine omgivelser. Og det gjør en annen aktuell Prøysen-debatt enda viktigere. Datteren Elin Prøysen beskyldes av særlig norske artister for å motsette seg at Prøysens visearv blir tolket på andre vis enn slik de «rettmessige» Prøysen-tolkerne gjør det. Det øker preserveringen av den snille, koselige, ufarlige Prøysen som ikke tar opp i seg hans tydelige spor av mørke, krasse klør, sårhet og sårbarhet. Elin Prøysen og Magne Amdahl, sønn av Prøysen-komponist Bjarne Amdahl, legger åndsverkloven som regulerer rettighetene til grunn for sine valg. Klausulen om at Prøysen og Amdahl skulle dele inntektene likt fra visene de lagde sammen, blir motargument når nye melodier luftes mot Prøysens tekstunivers. Da Heidi Gjermundsen Broch ga ut Prøysen-samlingen «Blåøyd jævel» for et par år siden, ble hun nektet å bruke en ny versjon av «Tango for to». Det er forståelig at Elin Prøysen og Magne Amdahl respekterer fedrenes avtale. Men det er også høyst forståelig at dagens artister ser nødvendigheten av at «Prøysen slippes fri». I dag, på Prøysens hundreårsdag, må det kunne sies at Prøysen tilhører oss alle, og at kunsten hans kan gi mye til nye generasjoner også etter at de har vokst fra Teskjekjerringa. «Rør aldri verket som lager låten», er en nøkkelsetning fra Prøysens visediktning. Verket blir ikke ødelagt om nye mennesker får lov til å oppdage en av Norges største diktere på den måten de selv velger å tolke han. Som Bye sa, «om hæin er borte, så lever’n lell».