Fremmedfrykt har gode kår i økonomiske krisetider og høyreradikale og høyreekstreme grupper forsøker å vinne oppslutning gjennom å rette hatet mot ikke-europeiske innvandrere og muslimer. Konfrontasjon og voldens språk er høyreekstreme sin velkjente strategi.
Nylig fikk de høyreekstreme i Hellas sine martyrer.Fredag 2.november ble to medlemmer av det høyreradikale partiet Gyllent daggry skutt og drept ved partiets kontorer i Aten. Greske politikere som tidligere har tatt sterkt avstand fra Gyllent daggry, fordømte drapene på de unge partimedlemmene. Noen uker før denne hendelsen ble politikere fra partiet tiltalt å være tilknyttet en ”kriminell organisasjon”, blant dem partileder Nikolas Mihaloliakos.
Politiet gjennomførte en større aksjon mot partiet etter at en venstreradikal rapper ble drept av en partisympatisør på åpen gate i Aten i september. Etter drapet på rapperen Pavlos Fyssas erklærte den greske statsministeren Antonis Samaras at Gyllent daggry må ”rykkes opp med roten”. Inntil drapet var partiet Hellas' tredje største på meningsmålingene. Oppslutningen har økt de siste årene som følge av innvandringsmotstand og frustrasjon i befolkningen over politisk kaos og økonomisk og sosial krise.
Gyllent daggry fikk ved siste greske valg til nasjonalforsamlingen nesten 7 prosent av stemmene og 18 representanter. Det er det første høyreekstremistiske partiet som noen gang er blitt valgt inn i det greske parlamentet. Flere partimedlemmer er anklaget for angrep på innvandrere. Gyllent daggry benekter Holocaust, har drevet matutdeling utelukkende for etniske grekere og et av partiforslagene er å kaste ut alle innvandrere fra sykehusene for å lette den kritiske situasjonen i helsevesenet.
Også i Skandinavia viste de høyreekstreme nylig frem sitt stygge ansikt. Den nynazistiskeSvenska motståndsrörelsensom fikk tillatelse lørdag 9.november til å demonstrere på Östermalm i sentrale Stockholm, ønsket å markere Krystallnatten - samt å støtte sine meningsfeller i det greske partiet Gyllent daggry.
Cirka åtti høyreekstremedemonstranter marsjerte til den greske ambassaden i Stockholm. I takt med at flere hundre motdemonstranter møtte opp, ble stemningen tiltagende mer hissig og urolig. Demonstranter og motdemonstranter kastet flasker, bengalske lys og knallskudd mot hverandre. Politiet stengte av flere gater i forbindelse med demonstrasjonen for å holde folkegruppene atskilte.
Slike demonstrasjoner er en strategisk opportun situasjon og mulighet for de høyreekstreme til å vise seg fram, markere sin sak og dermed på sikt få større oppslutning. Vi kan selvsagt le av dem og si at de representerer et mindretall, at de er marginale og at de aldri vil vinne fram til merkbar innflytelse. Erfaringene fra Hellas med Gyldent Daggry og Jobbik i Ungarn som er tredje størst i det ungarske parlamentet (med en klar høyreekstrem ideologi og politisk plattform), viser noe ganske annet og at høyreekstremismen ikke må tas lett på.
Dessuten er det visse politiske og retoriske overlappinger og krysningspunkter mellom høyreekstreme og høyreradikale og populistiske partier i innvandringsfiendtlighet. Sverigedemokratene med en nazistisk opprinnelse kan i dag kalles høyreradikalt. Det norske Fremskrittspartiet har høyreradikale trekk, selv om det neppe kan kalles klassisk høyreradikalisme.
Poenget er at høyreradikale og populistiske partier fremfører fremmed- og innvandringsfiendtlighet i en mildere versjon enn de ekstreme og er derfor politisk mer salgbar til større velgergrupper og har følgelig en sterkere gjennomslagskraft enn de ekstreme alternativene på ytre høyre.
En stadig sterkere anti-innvandringsretorikk over tid hos de parlamentariske høyreradikale og populistiske partiene i Europa, har flyttet grensesteinene atskillige hakk for å kunne ytre seg negativt og hatefullt mot folkeslag og minoriteter som ikke anses å være en ”naturlig” del av den hvite europeiske sivilisasjonen.
Et barometer på denne utviklingen i Norge er de stadige angrepene på sosiale medier, blogger og i nettavisenes kommentarfelter mot innvandrere, muslimer, romfolk, ”multikulturalister” og ”kulturmarxister”eller ”landsforrædere”. Dessuten har Fremskrittspartiets stadige terping mot innvandrere og angrep på ”den mislykkede” multikulturalismen pågått i flere tiår og har tilvennet nordmenn til en mistenksomhetens logikk i forholdet til fremmede og innvandrere med et ikke-europeisk/vestlig opphav.
Busstragedien og massakren i Årdal begått av en asylsøker fra Sør-Sudan, er en høyst alvorlig enkelthendelse som ventelig vil bli brukt og allerede brukes av fordomsfulle nordmenn som generaliserer alle asylsøkere og mørkhudede innvandrere som kriminelle og farlige. Fremskrittspartiet har rørt lenge og grundig i dette grumsete farvannet og har ikke akkurat bidratt til å dempe mange nordmenns antipatier og fordommer mot alt som ikke er blendahvitt og etnisk norsk og europeisk.
