I kraft av misbruk av antisemittisme-beskyldningene og den kyniske utnyttelsen av arven fra Holocaust, har israelskjødiske politikere sammen med deres internasjonale ”israelvenner”, kunnet kjøre en uforsonlig linje og krig mot det palestinske folket. For hver gang en kritisk ytring fremsettes mot den israelske staten og israelsk politikk, henger antisemittisme-kortet løsere enn noen gang hos den jødiske nasjonens energiske og ukritiske forsvarere som har ”våte drømmer” om en ren jødisk stat.
Både kritikere mot den israelske staten internt i det israelske samfunnet og kritiske røster i det internasjonale samfunnet risikerer å bli stemplet som antisemitter og jødehatere. Det er en heller skitten strategi.
Jeg er såpass gammel at jeg hadde noe som het kristendomskunnskap i barneskolen. Dette var en god stund før internett og sosiale medier ble en realitet. Andre livssyn og trosformer var nærmest nevnt i en bisetning i datidens skole. I dette faget var kristendommen i praksis fremstilt som overlegent alle andre religioner, altså en sjåvinistisk og arrogant kunnskapsformidling fra lærere som nok ikke visste bedre. Kristendommens nærmeste allierte var jødedommen og i fremstillingen av Israel var palestinerne og det palestinske folket så og si fraværende. Israel var fremstilt som bibelens land og en nasjon for utelukkende jøder. Tilstanden i historiefaget var den samme. Igjen glimret palestinerne med sitt fravær både i skolebøkene og i formidlingen av Israel som jødenes nasjon.
Denne indoktrineringen av Israel som jødenes land vokste jeg opp med inntil jeg i tenårene, via andre kilder, begynte å skjønne at det faktisk var et folk som het palestinere som levde i landflyktighet, fordrevet av de israelske sionistene som i praksis jagde hundretusener av palestinere på flukt og overtok palestinske eiendommer og boliger.
Det var spesielt under den første Libanon-krigen i 1982 med Israel som en sentral aktør og militær invasjonmakt, at jeg ble for alvor bevisst på palestinernes frigjøringskamp. Israel førte en uforsonlig og hard linje. Spesielt inntrykk gjorde massakrene på palestinerne i flyktningeleirene Sabra og Chatila i Beirut, en krigsforbrytelse som ble utført av de kristne falangistene i Libanon med logistisk støtte fra den israelske hæren. Den øverste ansvarlige for krigsforbrytelsen i Sabra og Chatila, var den daværende forsvarssjefen Ariel Sharon. Han løftet ikke en finger for å stoppe massakrene, enda han hadde all makt til å gjøre nettopp det. Sharon døde 11.januar i år uten å bli stilt til ansvar for sine krigsforbrytelser.
Den første Libanon-krigen ble for alvor en vekker, men det som etterhvert kanskje gjorde sterkest inntrykk var ikke mediebildene, men historiene jeg etterhvert hørte fra hjemvendte norske FN-soldater om den israelske staten og militærmaktens arroganse og undertrykkelse. Israelske soldater og offiserer tok seg til rette og oppførte seg som et herrefolk. Dette inntrykket har bare forsterket seg ytterligere.
Israel har siden statens opprettelse i 1948 i realiteten behandlet palestinerne som et annenrangs folk. Israels brudd på folkeretten og krigsforbytelser mot det palestinske folket har nærmest blitt en normalitet med gjentatte kollektive straffeaksjoner og overveldende militære angrep på tett befolkede områder med tusenvis av drepte, sårede og lemlestede sivile palestinere som resultat.
På bakgrunn av Israels asymmetriske og massive militære maktanvendelse og systematiske undertrykkelse av det palestinske folket, er det høyst legitimt å kritisere Israel og dets - til enhver tid - ansvarlige myndigheter. Demonisering av legitim Israel-kritikk og stadig misbruk av antisemittisme-beskyldninger, er imidlertid blitt en kynisk politisk strategi for å rydde av veien enhver hindring og innvending mot ubegrenset israelsk militær maktanvendelse, enten som et angrep i en forkjøpsstrategi (som den tidligere amerikanske presidenten George Bush den yngre brukte som begrunnelse i ”kampen mot terrorisme” etter 11.september i Irak-krigen) eller som en ”gjengjeldelse” med uproporsjonal og overdreven militærmakt eller de summariske kollektive avstraffelsene av den palestinske sivilbefolkningen med blant annet ødeleggelse av palestinske hjem og boliger.
De som støtter Israels politikk reservasjonsløst, demoniserer legitim kritikk av den israelske statens militære handlinger og krigføring mot den palestinske sivilbefolkningen. Ved ikke å gjøre et klart og utvetydig skille mellom legitim kritikk av staten Israel og jødehat (antisemittisme) , så gjør de såkalte ”israelvennene” eller kristensionistene, sammen med reaksjonære israelske politikere, det samme som når høyreradikale/ekstreme islamhatere ikke gjør et skille mellom militant islamisme og moderat islam.
Den israelske høyresiden og ”israelvennene” generaliserer oftere slik at alle palestinere utgjør en fare. Ergo er selv de palestinske barna potensielle terrorister for framtiden og palestinske mødre føder selvmordsbombere for Hamas. Slik kan hele den palestinske sivilbefolkningen inkluderes i en utvidet terroristkategori. Den palestinske sivilbefolkningen på Gaza kan samlet slik anses som å utgjøre en støttefunksjon for den væpnende kampen som den militære grenen av Hamas fører.
Den palestinske sivilbefolkningen blir i økende grad da også sett på som et legitimt mål for ekstremister på den israelskjødiske høyrefløyen. Disse ekstremistene er det blitt stadig flere av. Under sommerens Gaza-krig var det en veritabel storm på sosiale medier i Israel av israelere som uttrykte sitt utilslørte hat mot palestinerne. Gjennomgangstonen i de tusenvis av meldingene som florerte på twitter og facebook, var at ”en god palestiner, var en død palestiner”. Denne massive hatpsykosen fikk et oppsving og utbrudd igjen etter at fire israelske jøder ble drept og flere såret av palestinske terrorister i en jødisk synagoge i Jerusalem 18.november i år. Igjen ble det ropt etter hevn og død over palestinerne. Forsoningens krefter finnes i det israelske samfunnet, men de har stadig trangere kår.
Poenget er at det blant israelske jøder oftere og oftere ropes etter full krig mot palestinerne, i siste instans betyr det folkemordet eller tilintetgjørelsen som ”den eneste løsningen”. Den hatefulle retorikken er blitt mer utbredt og hva som tidligere for et tiår siden ikke ble sagt offentlig i det israelske samfunnet, er nå blitt nærmest normalisert som dagligtale. Det er så og si blitt legitimt å si at man som israelsk jøde hater arabere. Israelske jøder fra fredsbevegelsen og venstresiden som ønsker forsoning og fred med palestinerne, får derimot gjennomgå og blir kalt for landsforrædere og selvhatende jøder.
På den annen siden har det vært tilfeller av antisemittisme og mistenkeliggjøring av jøder verden over som medløpere og støttespillere til israelsk krigføring og undertrykkelse av den palestinske sivilbefolkningen. En slik form for rasisme i kraft av mistenkeliggjøring, trusler mot eller angrep på norske jøder og jøder som tilhører øvrige europeiske eller andre av verdens nasjonaliteter, må fordømmes på det sterkeste. I likhet med at muslimer verden over ble utsatt for hat og rasisme like etter 11.september, skal ikke jøder generelt stilles til ansvar for den israelske statens ugjerninger mot den palestinske sivilbefolkningen. I denne forbindelse har den norske venstresiden en jobb å gjøre med å ta et oppgjør med antisemittisme og jødehat der det måtte forekomme, ikke minst innenfor egne rekker.
På samme måte som det tas et oppgjør med urettmessige antisemittisme-beskyldninger, må kampen mot reell antisemittisme og jødehat føres ubønnhørlig. Hat og rasisme, hvor enn det forekommer, må bekjempes enten hatet retter seg mot palestinere, israelske jøder, muslimer eller jøder generelt uansett nasjonal tilhørighet.
