Ofte kan et bilde fortelle mer enn hundre avhandlinger om et gitt samfunnstema eller fenomen. Et slikt bilde ble publisert nylig som har vakt berettiget oppsikt verden over, og jeg skal så godt jeg kan forsøke å beskrive det. Bildet er av afrikanske migranter som i et desperat forsøk på å nå det forgjettede Europa, sitter fast på piggtråden ovenfor eliteklubben for golfere på grensa mellom Marokko og Melilla som er en spansk by på nordkysten av Afrika.
Melilla som i 2011 hadde i underkant av 80000 innbyggere, består av etniske spanjoler, berbere (en etnisk gruppe fra Marokko) og noen få etnisk spanske jøder (kilde Wikipedia). Melilla sin status er omstridt i den forstand at Marokko har hevdet at byen er marrokansk og derfor er okkupert av Spania (ibid). Melilla sin beliggenhet og status som en autonom spansk og europeisk enklave på det afrikanske kontinentet, bare forsterker bildets symbolske kraft i understrekningen av den globale kapitalismens grunnleggende urettferdighet og kynisme.
Bak de afrikanske migrantene og ”lykkejegerne”, er de provisoriske fattigslige campingplassene hvor de har tilbrakt måneder i venting på det rette øyeblikket for å klatre seks meter over piggtrådgjerdet som skiller dem fra det europeiske kontinentet som er målet for drømmer om et bedre liv. Vi ser ikke hva de har forlatt, men hva som befinner seg umiddelbart på den europeiske siden. Foran de afrikanske migrantene som henger fast på toppen av gjerdet, ligger en velpreparert golfbane med hvitkledde og økonomisk privilegerte golfere. Kontrasten kunne ikke ha vært større.
Det er selvfølgelig naivt å tro at det finnes et enkelt svar eller universalløsning på fattigdomsproblemet. Det er komplekst og sammensatt politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Derfor er det en rekke tiltak som på nasjonalt og internasjonalt nivå, globalt og lokalt, må samvirke og trekke i samme retning.
Vi i den begunstigede, vestlige delen, av verden, må være forberedt på å redusere forbruket og senke vår materielle levestandard. Er du villig til det? Er jeg villig til det? Vi må i tilfelle alle være villige til det. Det er her en lang vei å gå for å jobbe med holdningsdannelse og da snakker jeg ikke bare om andres holdninger, men også mine egne. Det betyr, ikke minst for de av oss som har barn, å bidra til økt bevisstgjøring og oppmerksomhet på verdens skjevheter og urett.
Man kan sikkert harselere med at det er alt for lettvint å poste på sosiale medier eller skrive innlegg i aviser og på blogger for en bedre verden, men det er også små bidrag for å påvirke i riktig retning. Mulig jeg er naiv, men jeg har fortsatt tro på menneskeheten og at alle små drypp til slutt vil kunne utgjøre en forskjell. Hva vi enn gjør, hver for oss som enkeltindivider og nasjonalt, har betydning.
Nyhetsbyrået Bloombergs milliardærindeks viste for fjoråret 2013 at verdens 300 rikeste i fjor hadde økt sin samlede formue med 3.236 milliarder kroner eller nærmere tre norske statsbudsjett. Til sammen var de 300 rikeste i 2013 god for over 23.000 milliarder kroner. Dette burde virkelig mane til ettertanke for de som av egoistiske grunner stemmer frem politikere som bare øker forskjellene mellom rike og fattige, internt i egne samfunn, men ikke minst globalt mellom den vestlige rike verden og de fattige massene i den såkalt tredje verden.
Det er en rekke tiltak som må samordnes på global skala. For det første må gjeldsbyrden for fattige, såkalte utviklingsland, lettes betraktelig eller aller helst fjernes helt. Norge må øke bistandshjelpen og intensivere og forsterke samarbeidet med demokratiske regjeringer og lokale krefter, private organisasjoner og NGOs, for å bidra til vekst og utvikling på landenes egne kulturelle premisser.
Vi må i langts større grad bidra til vekst og utvikling i fattige land med hjelp til selvhjelp i samarbeid med lokale partnere som har lokalkunnskap om utvikling av arbeidsplasser, bedriftsetableringer, slik at mennesker i sine nærmiljøer kan skaffe seg inntekter og komme seg ut av fattigdommen. Det betyr å fremme og styrke demokratiutvikling, bidra til utvikling av lokalt arbeids- og næringsliv, støtte fagforeningsarbeid, opprettelse av fagforeninger der de ikke finnes og generelt vern av arbeidsfolks rettigheter, som i en rekke land verden over blir krenket på det groveste.
Det aller verste vi kan gjøre er å ironisere over utfordringene som fattigdommen gir eller utvikle likegyldighet overfor den. Det siste, likegyldigheten, tror jeg dessverre vi alle er en del av mer eller mindre i den vestlige verden, ”dopet” som vi er av underholdningsindustri og infotainment . Medieformidlingen fungerer dessuten perverst i den forstand at nyheter om verdens miserable tilstand, fattigdom og økokatastrofer, blir avløst av reklame og livsstilsprogrammer som er ment å stimulere til økt materielt forbruk fremfor noe annet. Jeg sier ikke at det er lett og forandre verden til det bedre, og det vil kreve mye av oss å endre våre holdninger og livsstil. Jeg skal være den aller første til å innrømme det.
