Barnesakkyndig kommisjon (BSK) hadde bemerkninger i 294 av 975 saker (29,7 prosent) i fjor. I 2011 hadde kommisjonen bemerkninger i 298 av 866 saker (34,7 prosent).
Dette er nye tall som ble offentliggjort i aprilutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Krevde tilleggsrapport
I 2012 krevde BSK tilleggsrapport i 38 saker (3,8 prosent). Kommisjonen hadde alvorlige bemerkninger i 15 saker. Kommisjonen bruker ikke begrepet «underkjent» i slike tilfeller, men kommisjonen mener de 15 rapportene som sakkyndig arbeid har begrenset verdi.
BSK skal kvalitetssikre alle rapporter avgitt av sakkyndige i barnevernssaker, enten de er bestilt av barneverntjenesten, fylkesnemnda, domstolene eller de private parter. Kommisjonsmedlemmene består av 15 psykologer oppnevnt av Kongen i statsråd for en periode på 3 år.
Psykologene i Barnesakkyndig kommisjon brukte i gjennomsnitt 79 minutter på hver sakkyndigrapport de fikk inn i 2012. I 2010 var tallet 85 minutter. Det går frem av årsmelding fra BSK at det har vært langt flere saker enn forutsatt ved etablering av Barnesakkyndig kommisjon. BSK ble etablert i januar 2010.
Et regnestykke som Tidsskriftet har gjort, viser at sakkyndigrapporter i barnevernssaker koster samfunnet rundt 50 millioner kroner i året.
En ny oversikt fra Oslo tingrett Tidsskriftet har fått tilgang til, viserutgifter til sakkyndige og fagkyndige meddommere i barnevernssaker. Utgiftene til fagkyndige meddommere (ofte psykologer) var 220 000 kroner i 2010. I 2011 var utgiftene i underkant av 700 000 kroner. Utgiftene til sakkyndige i barnevernssaker var i 2010 ca. 1,2 millioner kroner. I 2011 var utgiftene 1,7 millioner kroner.
Psykologmakt, journalistmakt og rettssikkerhet i barnevernssaker
I 2005 nedsatte Barne- og familiedepartementet et utvalg med oppgave å kvalitetssikre sakkyndighetsrapporter brukt i barnevernet. Utvalget, ledet av psykolog Haldor Øvreeide, leverte innstilling i 2006.Sakkyndigeutvalget foreslo blant annet at det skulle etableres en Barnesakkyndig kommisjon.
Øvreeidets innstilling er interessant lesning, ikke bare for å få bakgrunnen for at Barnesakkyndig kommisjon ble etablert. Jeg anbefaler det lille kapittelet som heter «Media» på side 28 og 29. Her er noen utdrag:
Dette innebærer at behandling i forvaltning og domstol av den enkelte barnevernsak normalt er unntatt fra medias oppmerksomhet og innsyn. Barnevernsaker mangler derved den offentlighet som kjennetegner de fleste andre deler av norsk forvaltning, og som anses som vesentlig for både kvalitetssikring og rettssikkerhet.
Dette er alltid vanskelige saker, fordi journalisten på grunn av forvaltingens og den sakkyndiges taushetsplikt, har begrenset tilgang på informasjon.
Det kan derfor reises spørsmål ved i hvilken grad offentlig oppmerksomhet om en barnevernsak gjennom media er med på å kvalitetssikre den enkelte saken.
Taushetsproblematikken fører til at media har skjev informasjonstilgang, med det resultat at debatten ikke blir uttømmende.
Utvalget oppfatter likevel mangelen på offentlig innsyn som et generelt rettssikkerhetsproblem i barnevernsaker, saker som kan ha så omfattende konsekvenser for det enkelte barnet og dets relasjoner.
Tidsskriftet har fått innsyn i en enkelt barnevernssak som vi skriver om. Det er ikke bare psykologers makt det er grunn til å reflektere over. Medias rolle og journalistmakt i slike saker er også verdt å diskutere.
Det har vært mange dilemmaer knyttet til å skrive denne saken. Blant annet er flere kilder anonymisert, slik at det ikke skal komme fram av artikkelen hvilken konkret barnevernssak som blir omtalt. Dette er ut fra Vær varsom-plakaten punkt 4.8 der det står: «Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker eller rettssaker.»
I etterkant av artikkelen har Tidsskriftet fått reaksjoner, refleksjoner og tips som vi kommer til å følge opp.
Én sak, tre rapporter, mange psykologer
Tidsskrift for Norsk Psykologforening har gått inn i én enkelt barnevernssak der det har vært mange psykologer involvert. Vi har snakket med alle de tre psykologene som har skrevet en sakkyndigrapport i saken. I tillegg er det en psykolog som har vurdert den ene av disse rapportene. Psykologene er Helge Njøs, Joar Tranøy, Charlotte Reedtz og Einar Salvesen.
Tidsskrift for Norsk Psykologforening har hatt tilgang til alle de tre sakkyndigrapportene, i tillegg til en mengde andre dokumenter i saken. Dette har gjort det enklere å få oversikt og innblikk.
Honorarer
Tidsskriftet ser på konkrete punkter i psykologenes sakkyndigarbeid i barnevernssaken vi skriver om. Ett punkt går på honorarer. Joar Tranøy fikk 10 000 kroner for jobben som sakkyndig, Einar Salvesen fikk 17 000 kroner. Charlotte Reedtz fikk rundt 150 000 kroner (hun svarer på kritikk for dette i saken). I etterkant av artikkelen i aprilutgaven har Tidsskriftet fått opplyst at Helge Njøs fikk rundt 114 000 kroner.
Ingen forskning
Artikkelen reiser flere spørsmål. Ett av dem er hvordan sakkyndigrapporter oppleves av dem som blir omtalt.
– Det er dessverre forsket lite og ingenting på hvordan det oppleves å få en sakkyndigrapport om seg selv, sier psykolog og forsker ved NOVA Elisabeth Backe-Hansen i artikkelen.
Hun skal sammen med en gruppe andre revidere opplæringstilbudet til sakkyndige psykologer.
– Sakkyndige må lære hvordan de kan arbeide på en mest mulig etisk og menneskelig måte, sier Backe-Hansen.
– Jeg gjorde feil
Sakkyndig psykolog Joar Tranøy snakker i Tidsskriftets sak for første gang om sin rolle i en annen, og mye omtalt, barnevernssak for ti år siden. Dagbladet plukket opp dette, der Tranøy utdypet:
– Det er mye synsing i psykologien. Jeg har synset mye selv også, sier Tranøy, som innrømmer at han gjorde feil i saken for ti år siden.
Debatt
Tre av psykologene som blir intervjuet i temasaken i april, har nylig skrevet debattinnlegg i Tidsskriftet om sakkyndighet. Innleggene finner du her:
Einar Salvesen: «Sakkyndighet går på rettssikkerheten løs»
Charlotte Reedtz: «Salvesens korstog mot omsorgsovertakelser» (innlegg 2 på denne linken)
Joar Tranøy: «Auka psykologmakt i barnevernet» (innlegg 3 på denne linken)
Jeg ba alle de fire sakkyndige psykologene om å si sin mening om NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling, Raundalenutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet.
Tre av psykologene skrev noen linjer om det. Her er det:
PSYKOLOG HELGE NJØS OM NOU 2012: 5
Det er svært positivt at vi får en grundig diskusjon rundt det biologiske prinsipps betydning. Terskelen for omsorgsovertakelse må være høy – det er en svært alvorlig inngripen i en familie. Samtidig er det med dagens lovanvendelse mange barn som får en mer urolig og usikker omsorgssituasjon i fosterhjem enn hva de kan få med en endring her.
PSYKOLOG JOAR TRANØY OM NOU 2012: 5
Utvalgets forslag uttrykker samtidens psykologisering. Det individualiserer problem som også er sosialt skapte. Forslagene er en forlengelse av et notat fra Foreningen for sakkyndige psykologer i 2002. Utvalget foreslår et nytt prinsipp definert som «utviklingsfremmende tilknytning.» Utvalgets anbefalinger om innføring av utviklingsfremmende tilknytning vil bidra til flere omsorgsovertakelser, fordi målet er å redusere antall barn som lever under utviklingshemmende omsorgsbetingelser.
Forslagene om forutsigelse av utviklingsfremmende tilknytning er uttrykk for en pressgruppes faglige entreprise. Psykologenes forutsigelser og antakelser er likt presteskapet under vergerådsloven. Den gang gjaldt det kampen om å bekjempe den sedelige fordervelsen i taterbarns oppvekstmiljø. Kriteriene for inngrep var diffuse moralske begreper,ogbeviskravet var antakelser om usedelige forhold. Resultatet bleat inngrepskriterienes skjønnsmessige utforming lett kunne utnyttes av barnevernsmyndighetene med aktive prester som faste medlemmer i Vergerådet.Minst 1500 taterbarn ble plassert enten i fosterhjem eller barnehjem i perioden 1900–1970. Svært mange av disse barna ble tatt fra sine foreldre på et vidt skjønnsmessig og også etter datidens normer tvilsomt grunnlag.
Raundalenutvalgets begrep om «utviklingsfremmende tilknytning» vil bidra til flere omsorgovertakelser, fordi dagens inngrepshjemmel i barnevernloven av 1992 § 4-12 legger opp til en framtidsvurdering. 1953-loven ga ikke hjemmel til en slik framtidsvurdering. § 4-12 d innebærer en utvidelse av inngrepskriteriene sammenliknet med tidligere bestemmelser, bortsett fra «presteparagrafen» i den gamle vergerådsloven som rammet spesielt taterbarna.
Heller enn vekt på «indre vansker» bør psykologer undersøke problemskapende forhold utenforfamiliene. Et slikt perspektiv krever utadrettet og allsidig arbeid som bryter med barnevernets snevre diagnostiske virksomhet som sakkyndige psykologer er en del av.
PSYKOLOG EINAR SALVESEN OM NOU 2012: 5
Det biologiske prinsipp anser jeg som én av flere viktige faktorer som må tas tilbørlig hensyn til når man vurderer barns omsorgssituasjon på sikt.
Et moment jeg kan føye til, er at fosterhjemsplassering utgjør i kraft av sin natur en viss usikkerhet for barna, for eksempel med hensyn til hvor lenge de får være der, mens biologisk tilhørighet sikrer en følelse av en type totalitet i forhold til tilhørighet, selv om det kan være mye annet som er usikkert og dårlig med omsorgen i hjemmet.
Barn er opptatt av sitt biologiske opphav, og i den grad det er mulig, bør man bruke biologisk familie, i det minste opprettholde kontakten på et helt annet nivå enn det som praktiseres i dag. På lang sikt føler jeg meg overbevist om at dette er til beste for de aller fleste barn.
Det foreligger også forskning som påpeker at barn i fosterhjem har særdeles dårlig prognose, og som kan underbygge at man bør vise varsomhet på dette feltet.
Tidsskriftets temasak i april om sakkyndighet i barnevernsaker finner du her. Dagbladet laget også en sak om det, det samme gjorde Framtid i Nord og Nordlys.