Det er ikke mulig å bruke henne som våpen

Dialog og deltakelse i kulturliv på tvers av landegrenser og ideologiske skillelinjer, er det som skaper forståelse.

Jeg ble trist av å lese Samir Eskanda og Ohal Grietzers debattinnlegg der de angriper Auroras avgjørelse om å spille i Tel Aviv.

Når noen prøver å avkreve norske artisters støtte til en kulturell boikott, bør det påpekes at norske kunstnere faktisk er frie til å gjøre og uttrykke det de vil – dette i motsetning til kunstnere i store deler av den arabiske verden.

Å dømme en artist fordi de velger en annen vei enn boikott, er intolerant.

Det første poenget i debattinnlegget er at Aurora blir «utnyttet som propagandavåpen av Israel». «Israel utnytter på utvetydig vis alle internasjonale artister til å dekke over undertrykking». Dette er kategorisk feil.

Noe som skiller Israel fra stort sett alle andre stater i Midtøsten, er at landet har ytringsfrihet. Ikke minst frihet til å kritisere politikk og regimer.

Denne retten blir utrettelig benyttet av israelere – og palestinere – og omfatter også artister som besøker landet. Har Aurora lyst til å kritisere israelsk politikk fra scenen i Tel Aviv, står hun fritt til å gjøre det.

Så det er strengt tatt ikke mulig å bruke henne, eller andre artister med eventuelt kritisk blikk på israelske anliggender, som «propagandavåpen».

Forfatterne hevder at «israelske kulturinstitusjoner (...) er medskyldige i undertrykkingen», og framholder «et hypermilitarisert samfunns sømløse enhet med kulturen, slik tilfellet er i Tel Aviv». Men israelske kulturinstitusjoner er også frie, og støtter både palestinske og israelske kunstnere og er ofte svært kritiske til Israels politikk.

Få steder er dette tydeligere enn i liberale Tel Aviv. Et eksempel er den palestinske kunstneren Hannan Abu-Hussein, som gjennom sin kunst setter fokus på feminisme og kvinnelig seksualitet i en arabisk kontekst.

Hun er blitt gjenstand for boikott og trusler fra det palestinske samfunnet. Ikke desto mindre har hun fått gjennomslag for sin kontroversielle kunst, ikke minst takket være en hel rekke utstillinger nettopp i Tel Aviv.

Abu-Husseins mot til å bryte vonde tabuer har hatt mye å si for palestinske kvinners anerkjennelse.

Forfatterne hevder også at norske kunstnere har en «moralsk forpliktelse til ikke å skade vår strid for frihet, rettferdighet og likhet». Med «vår» menes her bevegelsen BDS (boikott, desinvesteringer og sanksjoner), som forfatterne representerer.

Mange norske kunstnere er ikke klar over hva BDS egentlig står for, og jeg ønsker å kaste litt lys på det.

I en rapport om framveksten av ny antisemittisme som FN la fram tidligere i år, slår de følgende fast: «målene, aktivitetene og effektene av BDS-bevegelsen er fundamentalt antisemittisk».

I Tyskland, det landet som bedre enn noen kjenner effekten av antisemittisme, er BDS fra regjeringshold fordømt som en antisemittisk bevegelse. Angela Merkel og hennes parti uttalte: «Argumentasjonsmønsteret og metodene som brukes av BDS er antisemittiske». I sentrale stillinger i BDS’ organisasjoner sitter medlemmer av Hamas, Fatah og Islamsk Jihad.

Omar Bargouti, en av bevegelsens moralske ledere, har blant annet sagt: «Definitivt, helt definitivt stiller vi oss i mot en jødisk stat i noen del av Palestina».

Med Palestina mener han følgende: «Israel var Palestina, og det er ingen grunn til at det ikke igjen skal bli kalt Palestina». BDS seg her på linje med Hamas, som heller ikke ønsker noen jødisk stat i det de oppfatter som Palestina. BDS støtter også «the right of return», retten til tilbakevendelse.

Denne retten innebærer at alle palestinske flyktninger – og alle deres etterkommere – skal ha automatisk rett til å vende tilbake til det som i dag er Israel.

Det dreier seg om over fem millioner mennesker som da ville «vende tilbake» til en bitteliten landstripe ved kysten der det i dag bor omtrent ni millioner.

Det sier seg selv at det ville bety slutten på det jødiske folk, og denne «retten» støttes heller ikke av internasjonal lov, eller av FN. Uansett hvor kritisk en norsk artist måtte være til israelsk politikk (og det er det mange grunner til å være), så bør de ikke føle seg forpliktet til å støtte aksjoner startet av en så kontroversiell bevegelse som BDS.

I et forsøk på å sette likhetstegn mellom Auroras manglende støtte til BDS og en sabotasje av palestinsk frigjøringskamp, sier forfatterne at «Det er avgjørende at hun ikke underminerer en bevegelse for frihet, rettferdighet og likeverd».

Dette er ganske pikant når man vet at frihet, rettferdighet og likeverd i BDS’ øyne er ganske selektive og relative størrelser.

Faktum er at man fint kan kritisere israelsk politikk, og støtte palestinsk frigjøringskamp, uten å støtte en bevegelse som ofte trår over streken for antisemittisme, og som har «right of return» blant sine uttalte mål, et mål som ville utslette Israel som et trygt hjem for jøder.

Jeg og forfatterne er enige i at det må rettes et vedvarende søkelys på palestinernes vanskelige situasjon i Israel, og på den nåværende regjeringen i landet, som til dels handler svært kritikkverdig.

Det vi er uenige om, er hvordan en slik kritikk kan uttrykkes.

Forfatterne hevder at «et hvilket som helst utsagn» Aurora måtte komme med i «apartheid-Tel Aviv» overskygges av hennes uvilje til å løpe BDS’ ærend.

Jeg mener at dialog og deltakelse i kulturliv på tvers av landegrenser og ideologiske skillelinjer er det som skaper forståelse, heller enn isolering og demonisering. Nick Cave sa det svært godt i sin respons til Brian Enos kritikk av at han ville spille i Israel:

«It struck me while writing this how much more powerful a statement you could make if you were to go to Israel and tell the press and the Israeli people how you feel about their current regime, then do a concert on the understanding that the purpose of your music was to speak to the Israeli people’s better angels.»