I år er det 75 år siden holocaust, som totalt tok livet av 500.000 romer og sinti i Europa. Selv om mange romer har fått bedret sine levekår på disse årene, er det langt fram før vi kan oppleve et Europa og Norge fritt fra antisiganisme. Forsøket på folkemord er ikke glemt.
I 2015 erklærte Europa-parlamentet 2. august som minnedagen for romenes holocaust, og sist helg var det en ekstra stor markering i Auschwitz-Birkenau, der mer enn 4300 ble sendt til gasskamrene på denne datoen i 1944. Gjennom forelesninger, konserter og vitnesbyrd ble vi som deltok mer bevisste på romenes holocaust. Markeringen skal bidra til at hendelsene aldri blir glemt. Arrangørene ønsker ikke bare å øke bevisstheten om holocaust, men også om de økende antisiganistiske strømningene i Europa nå. For hvordan er situasjonen for Europas rom-befolkninger i dag? Antisiganisme er ganske ukjent som begrep i det offentlige ordskiftet i Norge. I dag er termen veletablert innenfor EU-systemet, og den har også funnet sin vei inn i politiske kretser i noen europeiske land.
Europa-komiteen mot rasisme og intoleranse (ERIC), definerer antisiganisme som en «form for umenneskeliggjøring og institusjonell rasisme som har blitt gitt næring av historisk diskriminering og som blant annet kommer til uttrykk gjennom vold, hat-ytringer, undertrykkelse, stigmatisering og diskriminering» (i «Dimensions of Antigypsism i Europe» 2019:22).
I artikkelsamlingen «Dimensions of Antigypsism in Europe» (2019) argumenterer forfatterne for at fokus på antisiganisme innebærer et paradigmeskifte i tilnærmingen til romsk inkludering.
Til nå har tilnærmingen hovedsakelig vært å forbedre romenes sosioøkonomiske vilkår for så å få til inkludering. En mer tilslørt tilnærming har vært å ville minske innflytelsen av en «utdatert romsk kultur» som man mener forhindrer samfunnsdeltakelse.
Problemet med slike tilnærminger er at romenes samfunnsdeltakelse ikke nødvendigvis øker med forbedrede sosioøkonomiske vilkår. Det er heller ikke slik at alle gir opp sin kultur bare fordi det blir lagt til rette for samfunnsdeltakelse. Ifølge forfatterne er romsk inkludering en illusjon hvis man ikke først bekjemper antisiganismen.
Evalueringer av EU-prosjekter i Øst-Europa viser at majoritetsbefolkningen ikke inkluderer romene bare fordi romene får bedre levestandard. Dette kan like gjerne føre til økt mistro fra en befolkning som også sliter med å forbedre levestandarden.
Alle romer er heller like entusiastiske for den økte levestandarden gjennom EU-prosjekter. For selv om majoritet-minoritet-relasjonen er dreid rundt en urettferdig sosioøkonomisk akse, er det i hvert fall en relasjon som begge sider har lært seg å leve med og utnytte. Å endre betingelsene for relasjonen kan bli noe utrygt, spesielt hvis antisiganismen da øker. I Norge har også tilnærmingen til romenes situasjon vært at forbedring av deres sosioøkonomiske vilkår vil bidra til økt samfunnsdeltakelse.
Bare et mindre antall norske romer overlevde Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer. Da de overlevende kom tilbake til Norge, ble myndighetene etter hvert bekymret over de dårlige kår de levde under. Husbygging og et eget sosialkontor hjalp gruppa til økt velstand, men lite på samfunnsdeltakelsen.
På begynnelsen av 2000-tallet hadde romgruppa vokst til å være mellom 500 og 700 personer. Igjen ble myndighetene bekymret over deres marginale situasjon, og en handlingsplan ble igangsatt. Tiltakene fungerte i noen år før man igjen konkluderte med at de fleste ikke hadde noen særlig effekt på samfunnsdeltakelsen.
Hvorfor gikk disse velmente tiltakene i stå? Kan det være fordi at vi først ikke tok et oppgjør med antisiganismen?
De fleste norske romer har i dag, til forskjell fra mange av sine etniske slektninger i Europa, bra levestandard. De fleste har en leilighet og mat på bordet hver dag, noe som mange romer i Europa mangler.
Selv om relasjon til majoritetssamfunnet er nødvendig for denne standarden, mener de fleste at man ikke finner trygghet blant majoritetsbefolkningen, men blant sine egne. Å forlate et romsk liv, med verdier og regler som har tjent som en buffer mot en fiendtlig majoritet i århundrene, er noe mange fortsatt ser på som utrygt. Forsøk på folkemord er ikke glemt, og det er få som tror at dette ikke kan skje igjen. Beviset finner de blant annet i økende antisiganistiske strømninger i Europa, som fort kan forplante seg til Norge.
Så hva kan gjøres for at de skal finne trygghet og tilhørighet i Norge?
En god start kom i 2015, da statsministeren beklaget den rasistiske politikken som ble ført mot dem under krigstiden. Kirkens Bymisjons hjelp med å etablere et kultur- og ressurssenter i Oslo fungerer også som en fin oppreisning.
Men disse tiltakene kan selvsagt ikke dekke alle behov for trygghet og tilhørighet. Så hva mer kan gjøres?
Problemet med romsk inkludering ligger i hodene til Europas befolkning, påpeker forfatterne i «Dimensions of antiziganism in Europe». For å få bort antisiganismen må befolkningen derfor foreta en tankemessig helomvending, og virkemiddelet for det er god og likeverdig dialog.
De få norske romer som har deltatt i aktivisme frem til nå, sier at de føler på en utmattelse. Diffuse svar som at «vi skal se på saken» bidrar ikke til at de opplever at de er på trygg grunn.
Derfor gjenstår mye arbeid. Som nasjonal minoritet er romene sikret rettigheter til kultur og språk. Derfor bør myndighetene ta initiativ til likeverdig dialog om blant annet standardisering av den norske varianten av romenes og morsmålsundervisning i skolene. I tillegg haster det med dialog om hvordan man kan sikre at de 30–40 rombarna som i dag lever i norske fosterhjem, får kjennskap til sin egen språk- og kulturbakgrunn.
Selv om den eldre generasjonen aktivister har gitt opp, er det ikke for sent. En ny generasjon kommer, som ønsker dialog. Hvis vi ønsker et samfunn fritt fra antisiganisme er det avgjørende at vi hører på, snakker med og finner gode løsninger sammen.