De siste månedene har det blitt skrevet uttalige saker og leserinnlegg om abortloven. Meninger om sorteringssamfunnet og kvinnens rett til å bestemme over egen kropp har dominert nyhetsbildet. Jeg kan nesten ikke gå inn på Facebook uten å se overskrifter om foreldre som enten forsvarer abortloven slik den er i dag, eller som opplever den diskriminerende og som vil at den skal endres. Debatten er betent. Den er for mange vond. Den er vanskelig. Den stiller spørsmål om menneskers verdi. Den får oss til å måtte ta stilling til hva som er et godt liv.
Men denne debatten burde ikke ta utgangspunkt i kvinnens livmor. Det er ikke her kampen mot sorteringssamfunnet skjer. Den skjer hver eneste dag, i hver eneste kommune. Som kvinne med en funskjonsnedsettelse opplever jeg diskriminering daglig. Det å ha en funskjonsnedsettelse er for meg en fulltidsjobb. Ikke fordi det at jeg sitter i rullestol i seg selv er et problem, men fordi man daglig må kjempe kamper for å leve livet sitt det man ønsker. Det er denne systematiske diskrimineringen som skaper et sorteringssamfunn.
Og det er dette vi må snakke om.
Det siste året har jeg vært i en tøff og krevende kamp mot staten for å få den livreddende medisinen Spinraza. Det er vondt å lese om toppolitikere som hevder alt liv har verdi, samtidig som jeg er del av en gruppe som i dag kjemper mot staten for å få en medisin som kan forbedre og forlenge livet mitt.
Det er provoserende å lese om toppolitikere som vil “kjempe mot sorteringssamfunnet”, samtidig som de kutter i ordninger som er helt avgjørende for at mennesker med en funksjonsnedsettelse skal likestilles i samfunnet.
Hadde man brukt de kreftene man bruker i debatten om abortloven på leserinnlegg, debatter og politiske diskusjoner om hva sorteringssamfunnet egentlig handler om, er jeg sikker på at vi kunne fått til en endring. For hvis politikere og beslutningstakere anerkjenner sorteringssamfunnet som et resultat av en politikk som systematisk diskriminerer funksjonshemmede, må de faktisk gjøre noe med det. Og etter å ha kjempet i 32 år mot dette systemet, er troen på at de ønsker å gjøre noe, liten. Vi må slutte å snakke om sorteringssamfunnet som noe som tar utgangspunkt i kvinnens livmor, og rette blikket mot der urettferdigheten faktisk skjer. Vi må rette blikket mot det vi faktisk kan forandre.
Istedenfor å endre abortloven, gjør noe med at 80% av alle skoler ikke er tilgjengelig for alle. Dette kan vi forandre!
Istedenfor å endre abortloven, gjør noe med at foreldre til svært syke barn må bruke alt tid og krefter på å kjempe for en human og rettferdig pleiepengeordning. Dette kan vi forandre!
Istedenfor å endre abortloven, gjør noe med at mennesker med en funksjonsnedsettelse, mennesker som meg, systematisk fratas frihet og grunnleggende menneskerettigheter. Dette kan vi forandre!
I går leste jeg om Geir. Geir er gift og har to barn. Hver kveld må Geir reise fra familien sin og tilbringe natten alene på en institusjon. Ikke fordi dette er noe Geir ønsker. Dette er noe kommunen har bestemt. Geir har en funskjonsnedsettelse som gjør at han trenger assistanse til alt. Alt fra å lage mat til å være far, til å komme seg ut for å drikke øl med kompiser. Da Geir var 48 år fikk han ALS, en progressiv diagnose som gjør at fremtiden er usikker. Istedenfor å bruke tiden sammen med familien, med venner, på fine opplevelser som gir livet mening, bruker familien alle krefter og denne dyrebare tiden på å kjempe mot kommunen. De kjemper for at Geir skal få bo hjemme. De kjemper for å få være sammen.
Men hvor er politikerne? Det er øredøvende stillhet. Hvor er likestillingsministeren? Det er helt taust.
Historien til Geir er ikke unik. Det finnes utallige historier som Geir sin. Historier om mennesker som nektes å reise ut av kommunen, om mennesker som plasseres på institusjon mot sin vilje, om mennesker som fratas friheten sin. Dette er sorteringssamfunnet i praksis. Det er her kampen står. Det er her vi må rette blikket. Det er ikke abortloven som må endres. Det er samfunnet.