Høy tillit kan ikke besluttes. Selv om vi i barnevernet er stolte av hvor stor forskjell vi bidrar til i mange barns liv, er det ikke tilstrekkelig når kritiske stemmer er høye og mange over tid. Tillitsutfordringene er alvorlige, og det går ut over barna.
I vårt samfunn er det barn som blir slått hjemme, barn som utsettes for seksuelle overgrep, og barn som har så psykisk syke foreldre at de manipulerer, isolerer eller støter vekk sine egne barn.
Noen barn lever i hjem med alvorlig rus, konstant redsel, eller de mangler klær og mat, mens andre barn har foreldre som krangler så mye om hvem som har rett, at de for lenge siden har glemt hvordan gjøre rett for barna sine.
Dette er realiteter som samfunnet må forholde seg til, et samfunn som har gitt barnevernet et betydelig ansvar for gjøre noe med situasjonen for disse barna. Et barnevern som er avhengig av tillit; samfunnets tillit og enkeltpersoners tillit, for å lykkes i sitt oppdrag.
Les også: Hva med barnevernsansattes bønn om bemanning, Ropstad?
Det er for få som står på barrikadene for et bedre barnevern med utgangspunkt i de barna barneverntjenesten har ansvaret for å hjelpe. I forslaget til ny barnevernlov favnes dimensjonene rettsikkerhet og kvalitet gjennom forslag til konkrete tiltak og endringer.
Det er bra. Imidlertid må vi også ta på alvor og snakke mer grunnleggende om tillit, og det haster.
Vi skal først og fremst ha et barnas barnevern. For å lykkes, må barn og familier oppleve at de tas på alvor. God informasjon må gis, og rollen barnevernet har må kommuniseres godt. Vi skal møte alle med verdighet, lytte, og snakke så andre forstår.
Foreldre kan ha gode sider selv om de i en kortere eller lengre periode har utfordringer i livet som gjør at de trenger veiledning og støtte, eller i ytterste fall ikke kan ha barna sine boende hjemme hos seg.
Vi skal omtale mennesker med respekt i all dokumentasjon, og samtidig beskrive tydelig våre faglige vurderinger og bekymringer. Barn skal se at vi har tatt dem og deres beste på alvor når de senere i livet vil lese saken sin.
Vi må vise åpenhet og sette ord på den mistilliten eller oppfatningene foreldre noen ganger har i møtet med barneverntjenesten. I de fleste tilfellene greier vi å skape godt samarbeid og tillit med litt tid.
Les også: Oslo byråd vil kvitte seg med kommersielle barnevernsbedrifter
Det er imidlertid vanskeligere i de tilfellene foreldre har blitt skremt for eksempel ved å lese i hatgrupper på nettet, når enkeltsider av barnevernssaker presenteres i offentligheten som om de var en helhet, eller når enkelte advokater fraråder foreldre alt samarbeid med barneverntjenesten. Når vi mislykkes med å bygge tillit, blir ikke kvaliteten i jobben vi gjør god nok. Da er det barna som lider.
Ingenting bekymrer meg mer enn hvem som skal kjempe for at disse barna får et bedre barnevern.
Vi må tørre å fortelle om suksesshistoriene, og vi må gjøre media i stand til å formidle et nyansert bilde av barnevernet. Mange barneverntjenester har høy kvalitet i sitt barnevernfaglige arbeid, og klare strategier for hvordan bli stadig bedre som offentlig velferdstjeneste. Vel så viktig som å snakke om utfordringene, må vi videreføre og spre standard for beste praksis.
I en debatt med utallige synspunkt på hva som er utfordringene, mener jeg helheten i de universelle kvalitetsprinsippene besluttet implementert av daværende Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i 2013, fortsatt gir en stødig ledetråd i kvalitetsutviklingsarbeidet mot et bedre barnevern:
• Barn og familier skal få hjelp som virker
• Barn og familier skal møte trygge og sikre tjenester
• Barn og familier skal bli involvert og ha innflytelse
• Barn og familier skal møte tjenester som er samordnet og preget av kontinuitet
• Barnevernets ressurser skal utnyttes godt
• Barnevernet skal sørge for likeverdige tjenester
I Bærum har vi mer enn halvert antallet inngripende akuttplasseringer de siste årene, vi har en økning i antall barn som kan bli boende hjemme samtidig med at foreldrene deres mottar spesialisert hjelp som gjør dem i stand til å være gode nok omsorgspersoner, og vi har høy måloppnåelse når det gjelder lovbestemte krav for oppfølging av familier.
Systematisk arbeid med kvalitets- og tiltaksutvikling over tid har virket. I tillegg er det helt nødvendig med klare forventninger til hvilke holdninger vi skal møte familier med og hvordan de skal oppleve oss. Vi skal tørre å si at vi ikke alltid er gode nok, at vi ikke alltid lykkes med å skape den tilliten som må til, og ta på alvor de innspill vi får og den kritikk vi i noen tilfeller møter. Vi er i et utviklingsløp som også våre omgivelser er viktige bidragsytere til.
Taushetsplikten er et rettsvern for barn som barneverntjenesten har ansvaret for å ivareta, også i en del tilfeller der foreldre ønsker å fortelle sin historie i offentligheten. Taushetsplikten kan imidlertid ikke bli hinder for systematisk kvalitetsutvikling.
Vi som jobber med barnevern har et ansvar for å nyansere oppfatningene om barnevern; avlive myter, bekrefte sannheter – og heve stemmen om hva vi mener må til.