Med skiftene av utenriksminister og sikkerhetspolitisk rådgiver har president Donald Trump fjernet nesten alle modererende elementer i sin administrasjon. Utnevnelsene av Mike Pompeo og John Bolton markerer en ny og mer aggressiv kurs i forholdet til internasjonale konfliktspørsmål, som Iran og Nord-Korea. Faren for åpen militær konflikt, med USA som den angripende part, har rykket nærmere.
Både tidligere utenriksminister Rex Tillerson og sikkerhetsrådgiver H.R. McMaster forsøkte å holde litt igjen på krigsretorikken fra presidentens side. Ingen av dem kunne kalles utpreget moderate, sammenlignet med forgjengere under president Barack Obama. Men begge følte åpenbart et ubehag ved tanken om at et militært angrep på Nord-Korea skulle kunne gi noen lykkelig utgang. De delte rett og slett ikke Trumps primitivisme, konfrontasjonene skulle etter deres oppfatning presses til det ytterste ved diplomatiske midler, ikke kuler og krutt, for ikke å si kjernefysiske våpen.
Selv om Tillerson trolig vil bli husket som mer moderat enn sin etterfølger, var han ingen god utenriksminister. Under hans ledelse har det amerikanske utenriksdepartementet, State Department, gjennomlevd sin største interne deformasjon i nyere tid. Store deler av staben er rasert, ambassadørposter står tomme, selv i Sør-Korea. Utnevnelser av politisk underordnede stillinger har uteblitt – departementet som alltid har vært den amerikanske administrasjonens stolthet siden Thomas Jeffersons dager ligner i dag en skygge av seg selv.
I forholdet til Trump vil Tillerson bli husket lengst for sin karakteristikk av presidenten: «A moron». En undermåler. En tulling. En idiot. Den norske oversettelsen er valgfri. Presidenten utfordret sin utenriksminister til intelligenstest. De fleste vil ha forståelse for at en slik test ikke har funnet sted.
Den sikkerhetspolitiske rådgiver McMaster har faglig sett holdt et høyere nivå enn Tillerson. Men McMaster var en kandidat som ble presset på Trump etter at Michael Flynn måtte forlate denne posten etter tre uker på grunn av sine lurvete forbindelser med russerne. McMaster passet ikke inn i Trumps verden av enkel brutalitet. Fra første stund forsøkte han å oppdra presidenten i sikkerhetspolitikk med akademiske analyser av en lengde som presidenten verken tålte eller forsto. Trump irriterte seg grenseløst over rådgiverens hang til resonnerende nyanser. McMasters avgang er en av de nyheter som har stått lengst på ventelisten i USA.
Den nye utenriksministeren, Mike Pompeo, kommer fra Tea Party-fløyen i det republikanske partiet. Som tidligere kongressmedlem besitter han en viss politisk erfaring. Det vil si: Presidenten har fått en utenriksminister som står ham mye nærmere i synet på internasjonal politikk, og som deler hans slagordpregede tilnærming til konfliktspørsmål. Pompeo kommer direkte fra sjefsstillingen i CIA. Ingen vet hvor mye operasjonell tenkning han tar med seg derfra når det gjelder USAs valg mellom diplomati og krig, særlig i konfrontasjonene med Nord-Korea og Iran.
Når det gjelder den nye sikkerhetspolitiske rådgiveren, John Bolton, kommer tvilen i liten grad rådgiveren til gode. Bolton tilhører den ytterste høyrefløy i det sikkerhetspolitiske miljøet i USA. Han var FN-ambassadør under president George W. Bush, og pralet med at om man fjernet de ti øverste etasjene i FN-bygningen ville man ikke merke noen forskjell. «Det finnes ingen Forente Nasjoner», hører også til hans minneverdige uttalelser. Bolton ivret for invasjonen i Irak, og har senere ikke uttalt noen form for anger på en konflikt basert på løgn og en krig som endte i kaos og tilbaketrekning.
Bolton hører til dem som mener USA bør angripe Nord-Korea først, og gjøre slutt på landet som nasjon. Han er i likhet med Trump motstander av den multinasjonale avtalen som skal hindre at Iran utvikler kjernefysiske våpen. Han har kalt avtalen «en massiv strategisk blunder». Bolton mener at USA også her kan velge å bruke sin enorme militære kapasitet til å stanse Irans vei mot å bli en atommakt. Her er han på linje med Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Begge disse konfliktene bærer i seg faren til spredning til store deler av verden. Eller for å bruke ordene til den republikanske lederen av Senatets utenrikskomité i USA, Bob Corker: «Trump er en president som kan lede oss ut i en tredje verdenskrig.»
Den eneste som i denne situasjonen kan holde strammere tøyler er forsvarsminister James «Mad Dog» Mattis. Som mange andre generaler kjenner han grensene for militærmaktens anvendelse. Han utgjør nå i egen person det mindretall i presidentens indre krets som kan tenkes å advare mot militære eventyr. Men selv ikke Mattis har utelukket noen militær konflikt med Nord-Korea dersom diplomatiet ikke fører fram.
Det er disse rådgiverne som nå skal forberede Trumps møte med Kim Jong-un om 8–10 uker. Med et utenriksdepartement ribbet for mye av sin ekspertise, og med en president som tror han kan takle enhver utfordring både i USA og i verden, bør ingen ha sangvinske forventninger. Vi kan ikke engang være sikre på at møtet vil finne sted. Den beste forhåpning vil likevel være at et slikt møte innleder en periode med samtaler, eventuelt forhandlinger som avverger den umiddelbare fare for såkalte «militære løsninger». Men slike drøftelser burde under enhver omstendighet ha foregått før toppmøtet, ikke etter møtet. Hva den amerikanske presidenten sier en dag, sier han ikke nødvendigvis den neste. Her står USA og verden overfor det største problemet.