Debatt

Det britiske politiske havari

Uansett hvor brexit-prosessen ender i Storbritannia, har den allerede havnet i et politisk havari for den herskende klasse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Folkeavstemningen ble utlyst av den konservative statsminister David Cameron i et forsøk på å løse den interne partistriden om medlemskapet i EU. Han oppnådde det motsatte. Selv om partiet sto samlet om å gi hans etterfølger Theresa May et tillitsvotum onsdag sist uke, preges toryene av et politisk kaos som man kanskje må tilbake til mai 1940 for å finne maken til – da Winston Churchill maktet å vippe statsminister Neville Chamberlain av taburetten.

Det konservative partiet i Storbritannia har sine dypeste røtter i den britiske overklasse, en privilegert, arrogant og nasjonalistisk sosialgruppe som du knapt finner noe annet sted i Europa. Toryene har vært landets statsbærende parti, bare avbrutt av perioder med Labour i regjeringen. Men også Labour har vært belastet med noen av de samme symptomene, noe som ble tydelig da statsminister Tony Blair valgte å støtte amerikanernes invasjon av Irak i 2003. Håpet om at Blair skulle lede landet inn i en ny og sosialt mer rettferdig fremtid med sitt New Labour, ble en gedigen skuffelse.

Det britiske forsøket på å bryte ut av den europeiske union springer ut av en selvoppfatning av landet som moralsk spesielt og overlegent. Denne oppfatningen er i dag svekket, ikke minst i de yngre generasjoner, men den henger igjen i den herskende overklasse. Tidligere statsminister Margaret Thatcher målbar denne arrogansen tydeligst med uttalelser om at alle gode holdninger stammet fra det britiske øyriket og ikke fra kontinentet. Uttrykket «overseas» har like ofte vært brukt om Frankrike som om New Zealand. Når en politisk anakronisme som Jacob Rees-Mogg – iført flosshatt – kan lede den indre opposisjon i det konservative partiet, forteller det med all tydelighet om en politisk overklasse som lever i gamle imperiedrømmer.

Sant nok: Storbritannia sto med ryggen mot Atlanterhavet og kjempet for sivilisasjonens overlevelse i Europa under annen verdenskrig. Denne innsatsen har mer enn noe annet preget landets særegne positive status i Europa i etterkrigstiden. Men forsiden har også en bakside – et imperium styrt ovenfra og ned med brutale maktmidler. Oppløsningen og delingen av India i 1947 hører til et av de mørkeste kapitler i moderne historie. Det er bare litt mer enn et halvt århundre siden britiske kolonier i Afrika lyktes i kampen for nasjonal selvstendighet.

Det britiske samfunn preges av dype klasseskiller, ikke bare økonomisk og sosialt, men like mye når det gjelder utdannelse og kultur. Et av de groteske uttrykkene gjelder «public schools» – i andre land et uttrykk for det offentlige skolevesen, men i Storbritannia benevnelsen på privatskoler for overklassen. Det samme gjelder universitetene i Oxford og Cambridge, der den sosiale eliten preger studentmassen, mens andre universiteter kalles «redbrick» – rød murstein. Sosiale skillelinjer kan like gjerne gå på uttale av det engelske språket, som på privat økonomi.

Det er denne herskende og styrende klasse som har brakt landet opp i det uføre som hersker i dag, nesten uansett hvilken Plan B, Plan C eller Plan D man kommer til når det gjelder brexit. Det hele handler i disse gruppene like mye om å bevare et klassesamfunn fra imperiets dager som å få til en eller annen ordning med EU. Typisk nok styres prosessen i sluttfasen av en håndfull nordirske konservative som frykter enhver ordning som kan skille dem fra Storbritannia og dermed nærmere en irsk gjenforening. Det forteller også noe om arrogansen hos det konservative regjeringspartiet at statsminister May i denne meget alvorlige prosessen ikke engang har tatt en telefon til opposisjonslederen Jeremy Corbyn for å prøve å finne løsningen på en grunnleggende nasjonal krise.

Skottland er allerede inne i en prosess som distanserer denne del av Storbritannia mer og mer fra London. Stemningen i Skottland er langt mer positiv til britisk medlemskap enn i England, men skottene selv vil oppleve et bittert indre oppgjør om de skulle gjøre alvor av løsrivelse fra det forente kongerike.

Statsminister May fortjener beundring for sin stahet og sin utholdenhet stilt overfor splittelsen i nasjonen og ikke minst splittelsen i sitt eget parti. Men der stanser også beundringen. Mens EU har opptrådt med samhold og enighet blant 27 nasjoner, har den britiske regjeringen gått på alle de politiske nederlag som er mulige, både utad og innad. Håpet om at en annen regjering i den nåværende situasjon skulle oppnå et bedre resultat virker ganske fåfengt. Britene har skapt sin egen ulykke, og må nå avfinne seg med det resultat EU i realiteten bestemmer.

En ny folkeavstemning? Selvsagt er det mulig og trolig det mest fornuftige. Men fornuften har lenge vært den store taper i brexit-prosessen. Folk ble i den første avstemningen forledet til å tro at utmeldelse av EU ville løse alle problemer. Men nå har panikken satt inn ettersom problemene tårner seg opp, og en ny avstemning vil neppe bli tynget ned av kloke og seriøse overveielser. Til det har den styrende inkompetanse vært for stor og de politiske nederlag for mange.

Det er all grunn i dag til å ha sympati med det store flertallet av briter som ønsker å leve i et harmonisk samfunn med økonomisk utvikling og sosial utjevning, det motsatte av det privilegiesamfunn som den herskende klasse forsøker å bevare.

Fortiden har tapt. Spørsmålet er om fremtiden vil vinne.

Mer fra: Debatt