Debatt

Det blendahvite kulturlivet

I arbeidet med formidlingen av internasjonal kunst bør man forsøke å vinne over integrasjonstanken.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Oslo er den raskest voksende byen i Europa. De nye innflyttere som gjør Norge til sitt hjem, tar med seg en del kulturuttrykk som utvider et allerede eksisterende rikt kulturelt mangfold.

Spørsmålet er hvordan disse omfattende endringene gjenspeiles i kulturpolitikken. For det er kulturpolitikken som setter agendaen og derved også styringen av statlige og kommunale kulturinstitusjoner.

Hvordan tar disse kulturinstitusjonene innover seg det allmenne samfunnslivet? Det er skattebetalerne som er deres største finansieringskilde, ikke billettinntektene.

Les også: Kultursektoren må skape et mer inkluderende kulturliv

Den kommersielle sektoren er raskere ute med å speile diversitet. Kulturinstitusjoner derimot er trege til å gi plass til de nye kulturuttrykkene.

Hvor er kulturlivets samfunnsbyggende kraft, som kulturminister Trine Skei Grande etterlyser i sin kulturmelding? I stedet for å fornye repertoar for å begeistre både gammelt og nytt publikum, hører man begreper som «publikumsutvikling» – som om det var publikum som var problemet – og ikke det som leveres.

Kulturminister Turid Birkeland huskes for at hun tok hiphop som kunstform inn i varmen. Hun var også den kulturministeren som ga viktige posisjoner til ikke-hvite nordmenn.

Hun utnevnte den første svarte politiske rådgiveren i kulturdepartementet, og den første svarte nestlederen i Norsk kulturråd. Birkelands grep gjorde at mangfoldet kom på den politiske dagsorden.

Kulturrådet lanserte Mosaikk-programmet med flere millioner årlige friske midler, som en spesiell satsing, kombinert med at alle fagutvalgene prioriterte bevilgninger til områder som hadde med minoriteters kunst og kultur å gjøre.

Les også: Hvorfor er det populært å rakke ned på kunst i mediene?

Åpen scene i regi av Det Norske Teatret ble opprettet, og har vært med på å rekruttere svarte skuespillere, samt at teatret satset på et annerledes repertoar.

En annen ting Birkeland initierte var en handlingsplan for kulturelt mangfold i hele Norden, i regi av Nordisk Ministerråd. I dag kan man lure på hva som skjedde med disse planene.

Det må stilles spørsmål ved hvordan det har gått med kulturelt mangfold siden kulturrådet la ned Mosaikk. Hvor mangfoldig kompetanse besitter kulturrådets fagutvalg i dag?

Hvor mye av de totale bevilgningene går til å styrke minoritetenes kunst, kultur og kulturarv?

Selv om vi med jevne mellomrom hører ekko av frustrasjoner når det blir pekt på at deler av kulturlivet fortsatt er såkalt blendahvitt, har det skjedd lite i kulturinstitusjonene.

Den etablerte kultursektoren klarer rett og slett ikke å matche utviklingen. Scenarioet er imidlertid helt annerledes i frivillig kultursektor.

I en evaluering av Mela og dens visjon om «å være en annen blant de andre» skriver professor Odd Are Berkaak følgende:

«I arbeidet med formidlingen av internasjonal kunst her i landet bør man forsøke å vinne over (...) integrasjonstanken. I Melas visjon ligger det en forestilling om at det internasjonale kunstlivet gir publikum mulighet til å oppleve seg selv i sammenhenger hvor etnisitet eller nasjonale grenser ikke gjøres relevante. Mela legger vekt på tilgjengelige kultur- og kunsttilbud som en allmenn menneskerett

Derfor må det satses på de institusjonene som i løpet av de siste 20–30 årene faktisk har opparbeidet seg nødvendig kompetanse.

Grunnen til at disse frivillige institusjonene klarer å jobbe i takt med utviklingen er at miljøene rundt har en kombinasjon av erfaring, bakgrunn, ferdigheter, nettverk og opplevelsesmuligheter.

Dette gjør det lettere for dem å handle i tråd med endringsprosesser. Melahuset i Oslo er et eksempel på hvordan historisk bakgrunn, minoritetsdrevne tiltak, kunnskap og helt nødvendig infrastruktur er med på å skape en ny type arena og en ny type måte å tenke programmering på.

Samspillet mellom det offentlige og det frivillige er alltid en nødvendig forutsetning for å lykkes. Etter at Kulturrådet la ned Mosaikk-programmet har Mela bestrebet seg på å bygge videre på sine egne erfaringer og på den måten videreutvikle feltet kulturelt mangfold. Innholdet i kunst- og kulturinstitusjonene må oppleves som mer relevant enn i dag.

Dette er ett av de viktigste poengene i kulturmeldingen som Trine Skei Grande la fram for et år siden.

Dagens kulturminister anser at kulturtilbudenes relevans til folk er en viktig forutsetning. Dette kan være et godt grunnlag for videre dialog, og det offentlige og frivillig sektor må finne ut av dette sammen.

Mer fra: Debatt