DESPOTER og PROJISERING

Han går til angrep på sitt eget folk og sender bevæpnet politi mot fredelige demonstranter. Skal vi kreve regimeskifte? Bør ikke denne diktatoren trekke seg fra sitt verv?

Jeg snakker ikke om Maduro i Venezuela, men Macron i Frankrike. Men USAs venner og allierte slipper unna massiv sverting og beskyldninger om vold mot fredelige folkeopprør. Saddam, Gadaffi, Assad ble alle grundig demonisert i forkant av Vestens intervensjoner. I etterkant vet vi at krigen mot Irak og Libya ble igangsatt ved hjelp av falske anklager. Hvorfor fortsetter vi å tro på folk som lyver? Sannheten om Syria er temmelig skitten, men drukner i misvisende og ensidig nyhetsformidling. Sistemann ut er Maduro; en fæl diktator som hundser sitt eget folk og ikke en gang er lovlig valgt.



Venezuela er helt klart et land i krise, men bakteppet for problemene, som tårner seg opp, er sammensatt. Alt i 2014, under Obama, ble det i USA vedtatt en lov som året etter førte til første sanksjonsrunde. Trump har fulgt ivrig opp: I 2017 ble det økonomiske presset økt, etterfulgt i 2018 av tre nye innstramminger, og i år skrus det enda hardere til. Denne typen for krigføring og tyning av konkurrenter og uønskede regimer benyttes flittig og uten seriøs debatt. Vesten og vi skaper humanitære kriser, lar uskyldige lide og nøden vokse. Er slike forhold akseptable?



Har de, som fremmer amerikanernes syn på at Maduro er en despot, vært i Venezuela og sett med egne øyne? Det har ikke jeg, men at mannen får uvurderlig hjelp, synes åpenbart. Voldelig adferd utøves av begge parter i det splittede landet, men vi får bare høre om alt det gale Maduro gjør. Trump har med diktatorisk arroganse utpekt nasjonens «rettmessige» president. Han heter Guaido og sitter i amerikanernes lomme. Vi må ikke glemme at Venezuela er et særdeles oljerikt land, hvis ikke hadde folket fått være i fred for det amerikanske verdenspolitiet. Venezuela-ekspert Olav Svorstøl kan dessuten argumentere for at Maduro er lovlig valgt. Fortellingene vi får har sorte hull.



Ved hvert årsskifte blir vi informert om voksende ulikhet; noen får mer på bekostning av at flere får mindre. «De gule vestene» er et fransk opprør mot og resultat av denne politikken. Fjorten lørdager på rad (i skrivende stund) har hundre tusener fylt gatene i Paris og andre franske byer. Nylig fikk jeg en øyenvitneskildring av den journalisten Vanessa Beeley. Hun deltok på en fredelig demonstrasjon, som endte opp på en plass. Idet folkemengden var ved å gå i oppløsning, ble de, som ville forlate via sidegater, drevet tilbake. De manglet med andre ord veier ut da politiet pøste på med tåregass. Selvsagt ble det tumulter hvorpå politiets omdiskuterte gummikuler og granater ble skutt rett inn i menneskemassen. En fransk fagbevegelse samt en menneskerettighets-organsisasjon har nå saksøkt staten: Bruken av slike våpen bør forbys. Opptil 20 har mistet øyne, og mange er blitt skadet, enkelte alvorlig.



At fransk politi går hardhendt fram, er for meg gammelt nytt, men USAs venner blir altså ikke uthengt. I verdens pågående maktspill agerer amerikanerne demokratiforsvarere og retter iherdig pekefingre mot utvalgte syndebukker. Dette kalles projisering i psykologien.