Derfor har jeg kjærlighetssorg

Kjære finansminister. Jeg er direkte lei meg når du skyver oss ut i kulda, ber oss glemme det hele, og fortsette som før.

Finansminsiter Jan Tore Sanner. 

Du forteller oss at vi bare kan glemme kortere arbeidsdager. Vel, jeg vil fortelle deg at vi ikke kan jobbe oss ut av denne knipa.

Jeg elsker velferdsstaten vår. Sikkerhetsnettet som gir trygghet, stabilitet og løfter oss som flokk. Enkeltpersoner tør å ta sjanser gjennom entreprenørskap og innovasjon og sammen sørger vi for at alle kan få gå i barnehage og på skole, og at de med behov også får nødvendig helsehjelp.

Gjennom min jobb er jeg heldig å få jobbe med dyktige fagpersoner i stat og kommune.

Et typisk prosjekt jeg jobber på er å undersøke hvordan fremtidens helsesektor vil se ut og hva kommunene kan gjøre for å imøtekomme det som ligger 10–20 år frem i tid.

Alle i dag spør hvordan vi kan jobbe smartere med færre ressurser i årene fremover. Det er fordi vi vet at det ikke er nok skatteinntekter til å holde på dagens tjenestenivå. Vi blir flere eldre, lever lenger med sykdom og blir færre i arbeidsfør alder.

Regnestykket går ikke opp. Om knappe ti år vil velferdsstaten gå i minus.

Vi får ikke inn nok penger til å betale for utgiftene. Vi reduserer derfor sikkerhetsnettet vårt. Vi kutter allerede ned på vår elskede velferdsstat: skoler forfaller og stadig færre får plass på sykehjem.

Spør du en økonom vil svaret alltid være at vi må øke skatteinntektene våre. Vi er innmari lønnsomme når vi jobber. Derfor er svaret at vi må jobbe mer.

Det økonomene ikke tar hensyn til, er at det skjer urovekkende ting i arbeidssektoren vår:

  • Stadig flere unge skyves ut av arbeidslivet og blir uføretrygdede.
  • Flere unge arbeidstakere sparer opp penger for å pensjonere seg allerede i 30-årene.
  • Også seniorene i arbeidslivet sier at de ikke ønsker å jobbe mer enn nødvendig – de vil pensjonere seg før fylte 66 år.
  • Vi som enkeltpersoner har ikke behov for mer inntekt. Vi skal kjøpe færre ting og reise mindre. Det eneste som gjenstår er å investere i aksjer eller spare til et dyrere sted å bo – altså presse boligprisene ytterligere opp.

Vi kan ikke fortsette som i dag. Punktum. Vi som enkeltpersoner er i utakt med politikernes ønsker og behov.

Det mer kompliserte svaret er at det finnes nok penger der ute – dette handler om omfordeling. Dessverre øker forskjellene i Norge. De rike får stadig mer. Og velferdsstaten mindre.

Jeg elsker velferdsstaten, derfor har jeg kjærlighetssorg.

Jeg frykter en fremtid uten et velfungerende, statlig sikkerhetsnett. Jeg undres over om vi noen gang igjen vil kunne sende barna våre til skolebygg uten muggangrep. Og jeg er bekymret over helsesektorens kompetanse og kapasitet til å ivareta våre eldre.

Jeg er direkte lei meg når du skyver oss ut i kulda, ber oss glemme det hele, og fortsette som før. For den triste konklusjonen er at vi ikke kan jobbe oss ut av denne knipa.

Jeg tror på andre løsninger, men da må du slippe oss til.

Om ikke du vil lytte til meg, kanskje Albert Einstein kan åpne dine øyne. Han sa at «galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat».

Hilsen hun som tror på et godt samfunn der alle jobber mindre enn de gjør i dag.