PRIVATISERING: Det gir liten mening å ha et generelt forbud mot kommersielle aktører i markedet for offentlige tjenester, mener Per Halvor Vale. FOTO: GORM KALLESTAD/ NTB SCANPIX

Derfor gir et forbud liten mening

Det er stor forskjell på private aktører innen barnehagesektoren og sykehus.

Offentlig tjenesteproduksjon (barnehage, skole, sykehus m.m.) er goder som kan bli produsert av private og omsatt i et marked. Av hensyn til rettferdighet, like rettigheter, sosial integrering og nasjonalbygging ønsker Norge at det offentlige skal ha et hovedansvar for slike tjenester. Det er imidlertid åpnet for at private kan levere slike tjenester dersom det ligger til rette for billigere og bedre tjenester. Mens Jeløya-erklæringen vil ha mer konkurranseutsetting i offentlig sektor, jobber venstresiden nå for at det skal bli et forbud mot private leverandører av offentlig tjenester.

Problemer ved konkurranseutsetting er:

• Kommersielle bedrifter vil lete etter «huller» i beskrivelsen av tjenesten som skal konkurranseutsatt for å spare kostnader. For å oppdage dette må konkurranseutsetter jevnlig kontrollere kvaliteten på tjenesten som de private leverer.

• Konkurranseutsetter vet ikke om den kostnad anbyder krever dekket for å levere en tjeneste, er gjort minst mulige, eller om anbyder overpriser for å øke sin profitt. Dette siste kan lett oppstå når få private deltar i konkurransen og kommunen/staten ikke selv har erfaring med å produsere tjenesten

• Private vil ha avkastning på innsatt kapital og anvendt arbeidstid. Hvis private tar ut et overskudd, betyr det at de tar penger fra barna, elevene, de gamle, slik motstanderne av konkurranseutsetting hevder?

• Konkurranseutsetting krever en administrasjon som har kompetanse til å utlyse anbudskonkurranse, inngå bindende kontrakter med private leverandører samt kontrollere at levert tjeneste er i samsvar inngått kontrakt. Disse administrative kostnader må være mindre enn gevinsten ved å konkurranseutsette.

Vel halvparten av dagens cirka 6.000 barnehager i Norge er private. Reglene for offentlige tilskudd og foreldrebetaling bidrar til å skape konkurranselikhet mellom de private og kommunale barnehager. Studier av foreldre-fornøydhet tyder på at det ikke er noen forskjell mellom private og kommunale barnehager. Lønn og pensjonsordninger til de som jobber i de private er vel så gode som i de kommunale. Under slike betingelse kan de private barnehager bare tjene penger ved å være minst like dyktige til å drifte barnehager som kommunene.

Hvis profitten i den private barnehage er normal – og tilnærmet lik renten som kommunene må betale for lånene som de vil måtte ta opp hvis de alene skulle stå for barnehagetilbudet – kan en ikke hevde at de private leverandører av barnehagetjenester stikker av med penger som var tiltenkt barna.

Eierstrukturen i de private barnehager er kompleks og et selskap kan eie over 100 barnehager. Da kan profitten bli stor, selv om avkastningen ved den enkelte barnehage er helt normal. Regner en profitten per omsatt krone, er den fortsatt normal.

Friskoleloven definerer skolens grunnlag (religiøst, pedagogisk osv.) samt regulerer tilskuddsordninger og skolepenger. I Norge er det et sterkt politisk ønske om å ha en enhetsskole og loven kan leses slik at private skoler skal være unike og ikke fortrenge den offentlig skole. Praksis hos myndighetene har også vært å holde en restriktiv linje overfor private skoler.

Noen privatskoler har den senere tid fått kritikk fordi eiere har tatt ut overskudd. Det må være en misforståelse hvis loven tolkes slik at det ikke er lov for private å ta ut normal lønn og rimelig avkastning på innsatt kapital. Det er konkurranseutsetter, dvs. stat/ kommune, som skal kontrollere at utbytte er rimelig. Hvis kritikken om store overskudd stemmer, hvorfor har konkurranseutsetter ikke da redusert tilskuddene? De senere år har det vært en relativt sterk vekst i antall private skoler. Dette bør skape diskusjon om myndighetene praktiserer friskoleloven for liberalt.

I sykehussektoren er lite konkurranseutsatt. De kommersielle sykehus, herunder de to store Aleris og Volvat, tar bare cirka én prosent av utgiftene til spesialisthelsetjenesten. Tjenestene som de private utfører er dessuten begrenset til dagkirurgi.

Den høye pasientbetaling hos de private kan bety at det er de med høye inntekter som særlig utnytter dette tilbudet, og dermed går utenom køen for dagkirurgi i statens sykehus. Samtidig vil de private tilbudene gjøre køen i disse sykehusene mindre – og i den forstand er vi alle vinnere.

Helseforsikringer, ikke minst gjennom jobben, er i vinden og kan redusere de inntektsfordelingsproblemer som knytter seg til den høye pasientbetaling ved de private sykehusene.

Hjemmehjelptjenesten, drift av sykehjem, renovasjon og barnevernstjenester reguleres og kontrolleres i større grad av kommunene selv. Slike kontroller kan være kompliserte og koste mye. Særlig vanskelig kan det bli når det kommersielle foretaket er en kjede med mange enheter, kanskje også med en forgreninger til andre land som gir muligheter for å manipulere bort fortjeneste.

Konklusjonen er at det gir liten mening å ha et generelt forbud mot kommersielle aktører i markedet for offentlige tjenester. Private leverandører har vært gode å ha i barnehagesektoren. Derimot kan det være grunn til å være restriktiv når det gjelder private skoler og sykehus. Når det fins eksempler på ikke vellykket konkurranseutsetting innenfor renovasjon, sykehjem og barnevern, er en hovedforklaring for svak kompetanse hos konkurranseutsetter – og for lite ressurser til kontroller.