Debatt

Derfor blir neppe Le Pen president

Le Pen vinner neppe presidentvalget. Hun vil bli stanset av «den republikanske fronten».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Dette er historisk. Det første steget er tatt,» slo Marine Le Pen fast til jubel fra sine egne under Nasjonal Fronts valgvake i den gamle gruvebyen Hénin-Beaumont søndag kveld. Med blikket mot andre runde av presidentvalget messet hun sitt sedvanlige høyrepopulistiske budskap om hvordan hun skal «frigjøre det franske folk, fra den arrogante eliten som vil styre dem». Resultatet er utvilsomt historisk for franske ytre høyre. Det er det høyeste resultatet partiet har fått i første runde av noe presidentvalg. Dette i et valg der de to partiene som tradisjonelt har dominert fransk politikk, ble satt på siden.

Så hva er oddsen for at Le Pen går seirende ut av andre runde? Minimal. Alt kan selvsagt skje. Ingenting er gitt. Men det skal et jordskjelv til for at Frankrikes neste president ikke heter Emmanuel Macron. Det er forsvinnende lite sannsynlig at Le Pen skal vinne. Dette bekreftes også av de første målingene etter at resultatene fra første runde var mer eller mindre klare: To ulike målinger gir Macron en oppslutning i andre runde på godt over 60 prosent. Målinger er selvsagt ingen garanti, men alt tyder på at de vil holde.

Så hva skyldes det at de fleste allerede nå utpeker Macron som landets neste president? Entusiasme for en partiløs politiker, en representant for den franske eliten, tidligere rådgiver for Rothschild og statsråd under Hollande, og hans bevegelse En Marche, som bærer Macrons egne initialer? Nei. Det er motstanden mot Le Pen som kommer til å sikre Macron seieren. Ja, Le Pen fikk over 21 prosent i første runde, men motstanden mot det ytterliggående høyrepopulistiske partiet er stort i Frankrike. Heldigvis. Det er lang tradisjon i landet for en republikansk front mot høyrepopulistene. Det var denne fronten som i 2002 parkerte Jean-Marie Le Pen, som etter all sannsynlighet kommer til å stanse datteren. Forskjellen er at det var ventet at Le Pen skulle gå videre i årets valg. I 2002 kom det som et sjokk at Sosialistpartiets Lionel Jospin ble satt på sidelinjen. Andre runde endte med at Chirac ble løftet fram av sine egne politiske motstandere på venstresiden til en formidabel seier med 82,21 prosent av stemmene. Le Pen hadde en framgang på bare 0,9 prosent fra første til andre runde. Marine Le Pen kommer nok til å gå mer fram, men hun vil mest sannsynlig bli stanset av den samme republikanske fronten som stanset faren for femten år siden, og som har stanset partiet under andre nasjonale og lokale valg.

Mens de andre kandidatene samlet sine til valgvake i Paris, samlet Le Pen sine i en av Sosialistpartiets gamle bastioner, en industriby i et område preget av industridød og arbeidsløshet. Med en oppvekst på farens gamle slott på beste vestkant utenfor Paris, har Le Pen og hennes folk steg for steg bygd opp Hénin-Beaumont som en utstillingsvindu for ytre høyre. Det er her de har spilt på misnøye og arbeidsløshet, og bygd opp retorikken om Le Pen som «folkets kandidat», som kan gjenreise industrien og skape arbeidsplasser, og sauset dette sammen med den innvandringsfiendtlige politikken som alltid har fulgt partiet på ytre høyre flanke, bygd opp av Jean-Marie Le Pen på 70-tallet, på blant annet koloninostalgi og rasisme. Det har vært vellykket. Siden 1988 har partiet økt sin oppslutning i arbeiderklassen ved hvert eneste presidentvalg, med unntak av 2007. Suksessen til partiet er at de har klart å tiltrekke seg store deler av venstresidens tradisjonelle kjernevelgere.

Statsviteren Nonna Mayer ved Sciences Po, beskriver i en artikkel på nyhetsnettstedet Mediapart, hvordan mange av de fattigste arbeidervelgerne, noen av dem som rammes hardest av økonomisk krise, industrinedleggelse og arbeidsløshet, i stor grad stemte på Sosialistpartiets François Hollande under presidentvalget i 2012. En måling etter regionvalget i 2015 viste at dette bildet hadde endret seg helt på tre år. «Etter tre år med sosialistisk regjering var båndene brutt,» konkluderer hun og viser hvordan Le Pens oppslutning blant de samme velgerne samtidig var rekordhøyt. To år senere går altså Le Pen til andre runde, mens Sosialistpartiet er i krise etter nær kollaps i valget, med en oppslutning på 6,4 prosent. Fem år etter at partiet vant presidentvalget er det blitt brutalt straffet av velgerne. De straffes etter fem år i regjering, preget av høyredreining og økonomisk liberalisme. Denne høyredreiningen har vært en politisk dødslinje for Sosialispartiet, i møte med høyrepopulistene. Partiets kandidat Benoît Hamon erkjente nederlaget tidlig søndag kveld med å slå fast at venstresiden er sanksjonert. Som en av kommentatorene på fransk TV raskt konstaterte stemmer ikke dette. Det er Sosialistpartiet som ble sanksjonert. Til venstre for Sosialistpartiet gjorde Jean-Luc Mélenchon og hans La France insoumise, et oppsiktsvekkende godt valg. Mélenchon endte med i underkant av 20 prosent, like under høyresidens François Fillon, og viste at det selvsagt ikke er gitt at marginaliserte arbeidervelgere skal gå til fremmedfiendtlige høyrepopulister.

«Den republikanske fronten» kommer mest sannsynlig til å blokkere Le Pen fra å bli president. Men det betyr på ingen måte slutten for høyrepopulistenes framgang. Den kampen fortsetter i Frankrike.

espen.lokeland-stai@dagsavisen.no

Mer fra: Debatt