Depresjon er en av vår tids største sykdommer og det var veldig leit å høre at Robin Williams døde sist mandag. Det er ikke uvanelig å høre om at den rammer kunstnere, forfattere, komponister, skuespillere, musikanter og kjendiser osv. Men det rammer også vanlige folk. Det kan vare i korte eller lengre perioder. Uansett er det forferdelig tungt å komme ut av. Et godt miljø er alltid forebyggende. Arbeidsmiljø er der vi som voksne oppholder oss mest, ved siden av familien. Tidligere identifiserte vi oss med yrket hele livet. Nå går det så fort i svingene at i det ene øyeblikket er vi på topp og kostbare, for i det neste å være på bunn og verdiløse. Det norske arbeidsmarkedet har blitt presset i årevis og rett som det er må vi som arbeidstakere, finne oss nye jobber. For et menneske i god psykisk tilstand er det som regel ikke noe problem. Men i det øyeblikket man har gått ned i kjelleren, mistet selvtilliten og motivasjonen, blir det en helt annen sak. Heldigvis er vi såpass siviliserte her til lands at vi har en Arbeidsmiljølov som er til hjelp for samfunnet vårt.
Vi har en velferdsstat og det skal vi ha. Det er absolutt ingen selvfølge at vi kan hente oss igjen med hjelp fra landet vårt, men det kan vi faktisk her i Norge. Mange steder i verden går familier i bakken når et familiemedlem mister gnisten. Vi er et rikt land fordi vi lot ressusjene våre (oljen) gå til statskassa, istedenfor til et rikt (kanskje utenlands) firma. Dette er vårt hjem som vi er med på å holde friskt og raskt. Vårt lille land skal vi gi til våre barn. Som forhåpentligvis bygger videre på våre sunne verdier. Eller er vi i ferd med å miste de sunne verdiene og fellesfølelsen?
Jeg har hatt mange sjefer. Jeg har selv vært sjef. Jeg har jobbet i grupper som har jobbet sammen eller vært splitta. Jeg har lært at det fins egne og felles mål på en arbeidsplass. At kombinasjonen av dette blir det beste resultatet. Gjennom ensemble erfaring, der man skal spille i sammen, merker man fort forskjellen på å dra lasset i sammen eller i vidt forskjellige retninger. Dette er kunnskaper en god leder trenger. Men hva skjer når vi får et arbeidsmarked, der det bare handler om å karre seg til posisjoner? Der det å være kun en vanlig arbeider betyr at du ikke har rett til noe som helst. I et sånt marked får vi vinnere og tapere til enhver tid. Pluss sjefer som er flinke til å klatre, men ikke nødvendigvis flinke til å lede. Jeg er like forundra hver gang jeg opplever en sjef som ene og alene kjører på konkurranse. Der alle ansatte skal kjempe mot hverandre til enhver tid. Der de samme blir tapere og vinnere, hver eneste arbeidsdag. I et sånt arbeidsmiljø skaper vi de deprimerte. For å tape hele tiden er utrolig slitsomt.
Men det finnes heldigvis sjefer som samler kollegaene, lar alle få skinne en gang ibland og gir arbeidstakerne eierfølelse. Ingenting motiverer mer enn det. Og man skal ikke undervurdere et godt samarbeide. Se bare hva det Tyske fotballandslaget klarte. De vant hele VM for de var det laget som jobbet best sammen.