Den virkelige skandalen bak private aktører innen barnevern

VG har avslørt hvordan den private «ideelle» stiftelsen Fyrlykta har tappet penger fra barnevernsindustrien i Norge, og at de sitter igjen med en rein fortjeneste på 54-femtifire-millioner. Utrolige tall, og attpåtil skattefritt.

I tillegg har ledere tatt ut skyhøye lønninger, bonusordninger blir utbetalt for å rekruttere nye fosterhjem, fosterhjem får godt betalt og det er bil ordninger og andre frynsegoder til de ansatte. 
Vi som har fulgt med utviklingen innen barnevern i noen år er ikke overrasket. Private aktører skor seg stort på dette markedet, markedet av sårbare barn, fattige foreldre og offentlige myndigheter og politikere som vil sole seg i glansen av «verdens beste barnevern». Da pøses det bare på med penger i et ukritisk system som har som målsetning å berge alle barn fra den siste fienden i det sosialdemokratiske Norge; foreldre.
Utstyrt med kvasi-psykologisk teori, egen omnipotens, og tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsens mantra om at «Du ser det ikke før du tror det» er de på krigsstien for å finne dysfunksjonelle familier i Norge, aller helst de som ikke vet det selv.


Det man ser etter finner man; bekymringer gir penger i kassa

De siste årene har det vært flere avisoppslag om private aktører som både tar ut mye overskudd av dette systemet, og som kan være en trussel for rettsikkerheten. Både «Næromsorg Sør» (NRK Sørlandet: Tjener millioner på barnevern) og «Ditt Tiltak» med leder Helge Alne (omtalt i Kapital, Drammens tidene; «Et barnevern ute av kontroll» der han fikk kraftig kritikk)  og nå også «Fyrlykta»,  tar ut millioner i overskudd. En ting er at disse pengene kunne vært brukt til familiene, hjelpetiltak eller gått til bedre oppfølging av barna.
En langt verre konsekvens av denne privatiseringen er at det direkte truer barna og familiens rettsikkerhet. Firmaene tilbyr flere tjenester, både saksbehandling, hjelpetiltak, fosterhjem og beredskapshjem. Kommunene har ikke kapasitet til å behandle alle bekymringsmeldinger de mottar og må de leie inn hjelp fra eksterne. Eksterne aktører som tjener penger på at det er bekymringer rundt barn, at barn blir plassert i fosterhjem, at barn trenger omfattende hjelpetiltak og at barn trenger mye hjelp og langvarige plasseringer.
Det er nemlig det som gir penger i kassa. Kan det tenkes, uten at man da blir beskyldt for å være barnevernskritiker, at dette fører til at disse innleide konsulentene har en viss type «briller» på? At de ser bekymringer der det ikke er? At de overdriver problemene nettopp fordi systemet trenger «saker» for å gå rundt?


Private aktører er en trussel mot familiens rettsikkerhet

Allerede i 2015 uttrykte jussprofessor Sverre Blandhol bekymring for private aktørers rolle. Han fryktet at kommersielle firmaer ville anbefale sine egne tjenester i oppfølgingen av barna og at kommunene ville miste kontrollen. Kirsten Sandberg, professor i offentlig rett og medlem av FNs komité for barns rettigheter, skrev en doktoravhandling der hun påpekte at det er ulovlig for kommunene å leie inn hjelp fra private til å gjøre selve undersøkelsen i barnevernssaker. Likevel skjer nettopp dette i dag i stor skala i svært mange kommuner. Private aktører foretar i dag utredninger i barnevernet, kommer med anbefalinger om videre tiltak og står som sentrale premissleverandører for om barn skal bli boende hjemme eller om kommunen skal gå for omsorgsovertakelse. Kommunen har plikt til å fremstille sakene nøytralt for Fylkesnemnda og Domstol, dette skal være sikringsinstansene som finnes. Når svært mange av rapportene de har i sakene er fra private, kommersielle   firmaer, hvordan skal man kunne stole på dem da? Firmaer som har lite å hente på at bekymringer blir borte, at barna har en positiv utvikling, at foreldrene og familien faktisk blir i stand til å ta vare på barna på egenhånd. I saker der barn er plassert i fosterhjem så skal barnevernet følge opp barnet og foreldre og fortløpende vurdere om en tilbakeføring er mulig. Rapporter fra fosterhjem og fosterhjemskonsulenter blir da viktige.
Fosterhjem som tjener penger på at barna bor der. Konsulenter som får bonuser om barn blir boende. Som jobber i firmaer som kan tjene store penger på flere plasseringer, flere konsulenter inne i hver sak og krevende barn med store hjelpebehov som bare de kan løse. Selvsagt kan da barnet ikke tilbakeføres, det vil jo føre til at selve inntektsgrunnlaget blir borte.  NHO definerer korrupsjon som : «  stilling  verv ansvaret  makten som ligger i stillingen eller vervet, og ved dette oppnår enten en privat fordel eller belønning, eller urettmessig tilstreber en fordel til egen organisasjon eller firma.»  Vel, det er vel betimelig å stille spørsmålet om vi er så langt unna dette?

 

Verdiene som formidles i systemet fører til feiltolkninger. 

I andre deler av samfunnet ville vi automatisk stilt spørsmålstegn ved en slik dobbeltrolle og tvilt på at dette kunne være lovlig. Innenfor barnevernsområdet aksepterer vi det bare. For i dette systemet er det jo en rådende verdi at tiltak alltid er til det beste for barnet, og at det er bedre å plassere ti barn for mye enn ett for lite (sagt av psykologiprofessor Lars Smith).  Som er skremmende når man vet at barn i fosterhjem flyttes mange ganger, de har dårligere psykisk helse, de mister kontakt med biologisk familie, som voksne mister de kontakt med fosterfamilien og langt høyere risiko for å utsettes for vold og overgrep under offentlig omsorg enn i sitt biologiske hjem. Slik smuldrer barnas og familiens rettsikkerhet bort i et system som ikke er i stand til å stoppe eller regulere seg selv. Og aktørene innbiller seg sikkert at de gjør en god jobb, for bare slik kan de klare å se seg selv i speilet hver dag. 


Det finnes andre løsninger!

Noen barnevern har snudd hele tankegangen på hodet og jobber sammen med familien og nettverket for å sikre barna en god oppvekst og fremtid. Kongsberg og Røyken har klart å redusere akuttvedtak med 90% ved en holdningsendring hos de ansatte. Så kan man stille spørsmål ved hvorfor ikke flere kommuner følger etter. Men et slikt arbeid vil jo true hele barnevernsindustrien som i dag tjener store penger, både advokater, psykologer, private firmaer, fosterhjem og innleide konsulenter. Det er derfor streke motkrefter i sving for å hindre en mer familiefokusert politikk innen dette området. 


Pengene, som i dag går til private aktører, kunne i stedet gått familiene og til direkte hjelp til barna.
Dermed ville norsk barnevern kunne være langt mer i tråd med menneskerettighetene enn i dag. 

Og slik kunne man skapt et bedre barnevern til en langt rimeligere kostnad.

Om dere har lyst, så kan dere følge vår families kamp mot nettopp dette systemet og for rettferdighet HER