Den viktigste stemmen

Reell brukerinnflytelse innebærer et nødvendig og krevende paradigmeskifte.

For noen tiår tilbake var det knapt noen som lyttet til den viktigste stemmen - pasientens. Noen av de eldste blant oss husker kanskje en annen type lege enn de vi møter på dagens fastlegekontorer og sykehus. En som kom hjem til den syke med svart veske og stetoskop og stilte diagnosen ved hjelp av et raskt blikk på pasienten. Mye var sikkert bra med doktoren i gamle dager, men han diskuterte sjelden behandlingen med ham eller henne som var syk.

Eller som jeg hørte Kreftforeningen minne om i forrige uke da jeg la frem den nye kreftstrategien; det var en tid da kreft var tabu og kreftsyke opplevde å bli operert uten å vite at de hadde sykdommen. For noen tiår tilbake var begrepet brukermedvirkning ganske ukjent. Legens fagspråk var ofte knapt til å forstå for pasienten i sykesengen. I den tidligste profesjonslovgivningen hadde ikke pasientene lovfestede rettigheter. Det var først for 30-40 år siden at synet på pasienten begynte å endre seg. Vi har gått gjennom en utvikling fra ekspertstyre til desentralisering og demokratisering. Pasienten begynte å heve stemmen. Og ble hørt. I legeloven fra 1980 fikk vi lovfestet pasientrettigheter som rett til innsyn i egen journal og rett til opplysninger pasienten bør ha om egen helsetilstand og behandling. I 1999 vedtok Stortinget den aller første pasientrettighetsloven. Vi fikk rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester, rett til medvirkning og informasjon. Et par år etter fikk vi fritt sykehusvalg og rett til å velge fastlege.

I dag er det en selvfølge at pasienter skal ha medvirkning og medbestemmelse. Det fører til at lege og pasient kommer bedre til sin rett. Det handler om rett til å vite. Og mulighet til å medvirke. Forskning viser at medvirkning gjør behandlingen bedre. Mye er skjedd, men vi er ikke i mål. Denne uka fikk vi igjen kunnskap om at norske pasienter er gjennomgående fornøyde med behandlingen de får av norske leger og ved norske sykehus. Men vi vet at det fortsatt er mye å hente på bedre kommunikasjon. Å sikre pasientens medvirkning er derfor et hovedpoeng i stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet som jeg la frem tidligere i år. Denne uken møtte jeg viktige brukerorganisasjoner innen psykisk helse. For dem er en sterkere brukerrolle en hovedsak. Det handler om mer enn medvirkning. Det handler også om verdighet.

Jeg mener dette må stå helt sentralt i utviklingen og styrkingen av en bedre psykisk helsetjeneste. Brukerorganisasjonene forteller meg at dette handler vel så mye om brukerinnflytelse som brukermedvirkning. «Medvirkning» gir inntrykk av at andre tar beslutningen. Noen ganger bør det være slik, at dyktige leger og helsearbeidere beslutter for oss. Men i alle sammenhenger, og særlig innen psykisk helse, er jo målet hjelp til å mestre og til å ta ansvar for eget liv. Da må målet være at vi er mest mulig likestilt i en behandlingsallianse. Det er bakgrunnen for at vi nå snakker om brukerinnflytelse. Organisasjonene ba meg blant annet bidra til at brukerstemmene i større grad blir hørt der psykisk helse diskuteres, enten det er i debatter, i utdanninger eller på konferanser. Det vil jeg fortsette å arbeide for, slik at det for eksempel blir like naturlig å spørre hvem som deltar i en debatt fra brukersiden som fra fagfeltet. Jeg vil ta dette opp med Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene. Reell brukerinnflytelse i tjenesten innebærer et nødvendig og krevende paradigmeskifte. For å lykkes må vi også innarbeide brukerperspektivet på en sterkere måte i helsefagutdanningene.

På enkelte områder har vi fjernet oss fra den allmektige doktoren som kom hjem til pasientene. På andre områder er han til inspirasjon. Legen som kom på døra hadde nærhet og kjennskap til pasientene og lokalsamfunnet de levde i. Det er akkurat dette som er målet med samhandlingsreformen: Å bygge opp helsetjenesten nærmest mulig der vi lever livene våre. Det er jo der vi kan forebygge helseproblemer. Og det er der vi kan fange opp sykdom i en tidlig fase. Det er også i lokalsamfunnet vi må gjøre den største innsatsen når det gjelder psykisk helse, og det er det som inspirerer oss når vi ruster opp denne delen av helsetjenesten. Derfor har vi sørget for flere faste psykologer i kommunene. Jeg vil jobbe for at det kommer ressurser til at de blir enda flere. Derfor styrker vi helsestasjonene og skolehelsetjenesten gjennom å tilføre kommunesektoren 180 millioner kroner ekstra i frie inntekter neste år, ikke som en sluttinnsats, men som et ledd i en opptrapping. Derfor øker vi også innsatsen for gode forebyggende lavterskeltilbud i kommunene.

Også på feltet psykisk helse er forebygging mulig og viktig. Det viktigste forebyggende arbeidet finner sted utenfor helsetjenesten. Gode barnehager og skoler bidrar til god helse og utjevner sosiale forskjeller. Lokalsamfunn som har trygge møteplasser og som er tilrettelagt fysisk aktivitet stimulerer både kropp og sjel. Arbeid er i seg selv en viktig kur mot mange psykiske problemer. Vår sosiale kapital, våre nettverk og vår opplevelse av tillit finner vi først og fremst i nærmiljøet, tett på. Jo mer integrert vi er i lokalsamfunnet, jo mindre risiko har vi for alt fra forkjølelse til hjerteinfarkt og depresjon. Å bli sett og hørt gir motstandskraft. Dermed er vi tilbake akkurat der vi startet. Ved viktigheten av å ha innflytelse. Det overordnede budskapet fra organisasjonene jeg møtte denne uken var at de ikke er pasienter med diagnoser - men brukere med erfaringer og mennesker med muligheter. Det er vel verdt å lytte til den viktigste stemmen.