Kultur

Den viktige kritiske journalistikken

Edward Snowdens avsløringer har vist at det frie ord og den sannhetssøkende journalistikken trues. Mer enn noensinne trenger verden og Norge kritisk journalistikk.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Edward Snowdens avsløringer har vist at det frie ord og den sannhetssøkende journalistikken trues. Mer enn noensinne trenger verden og Norge kritisk journalistikk.

For noen uker siden var jeg med på å arrangere et seminar i Honduras for journalister fra ti latinamerikanske land. I Honduras er 32 journalister myrdet siden militærkuppet i 2009. En kollega fra Colombia har fire livvakter og kan aldri sitte på en fortausrestaurant. Han har utfordret korrupsjonen og narkobandene. I Mexico er 50 journalister drept eller forsvunnet siden 2006.

I mange land blir undersøkende og kritisk journalistikk møtt med vold og våpen. Mange av mine kollegaer blir trakassert, truet og overvåket. Komiteen til beskyttelse av journalister, CPJ, hjalp sist år 55 journalister med å komme seg ut av sine hjemland og i eksil. De flyktet fra dødelige og undertrykkende land som Somalia, Syria, Iran, Eritrea og Etiopia. 52 journalister er myrdet hittil i år. 211 journalister sitter innesperret i fengsel over hele verden på grunn av sin journalistikk. Vår alliansepartner i NATO, Tyrkia, topper verstinglisten fulgt av Iran og Kina. Aserbajdsjan, landet der Statoil har investert 20 milliarder kroner, er også på listen over land som fengsler journalister.

Forfølgelse av journalister kommer ikke bare fra narkobander, despoter og ekstremister. Den kommer også fra mektige land og regjeringer. Det var lettere under den kalde krigen, da Vesten kunne fordømme totalitære land som Sovjet og Øst-Tyskland, med KGB og STASI, forfulgte uskyldige og annerledes tenkende. Snowdens avsløringer har vist at USA og andre vestlige land samarbeider om å overvåke millioner over hele verden. Blant disse regjeringssjefer, prominente politikere, EU- og FN-ledere samt ideelle organisasjoner. Robert Conquest, forfatteren av boken om Stalins terror, skrev at «totalitarisme er et system hvor staten ikke anerkjenner noen grenser for sin myndighet».

I USA er telefonene til journalister i nyhetsbyrået AP blitt avlyttet. Obama-regjeringen har stilt flere varslere for retten enn alle tidligere presidenter til sammen. Da jeg deltok på en stor konferanse i Texas sist, var trusselen mot journalistikk et av konferansens viktigste temaer. Det ble avholdt en rekke kurs i kryptering og andre beskyttelsessystemer. De amerikanske myndighetenes overvåking av varslere og journalister truer det frie ord og viktige journalistiske idealer. Meningsmålinger forteller at en av fire amerikanske journalister ikke lenger tør å være kritiske av redsel for myndighetenes jakt på kilder og varslere. Samtidig er det vokst frem en generasjon «Pentagon-journalister» som har stått frem og kritisert kolleger og media som har videreformidlet Snowdens materiale.

I Storbritannia stormet sikkerhetsmyndighetene inn i redaksjonslokalene til The Guardian. Der ble redaktøren kommandert til å knuse harddisker som skulle inneholde opplysninger fra Snowden. Avisen er senere blitt truet av statsminister David Cameron. I Norge har vi ennå ikke sett slike forhold. Men det er ikke lenge siden det ble avslørt at Forsvarets Etterretningsbataljon overvåket og laget mapper om journalister som arbeidet med de hemmelige tjenestene.

Årets viktigste navn i 2013 er Edward Snowden. Han er en helt på linje med Daniel Ellsberg som avslørte Vietnamkrigens løgner og uhyrligheter. På linje med Mordechai Vanunu som fortalte at Israel hadde atomvåpen. Snowden har gjort verden en tjeneste. Snowdens video-julehilsen var tankevekkende: «Et barn som blir født i dag vil ikke ha noe begrep om hva privatliv er. De vil aldri få vite hva det betyr å ha et privat øyeblikk for dem selv».

Dette angår Norge fordi USA er Norges nærmeste allierte, og fordi de norske hemmelige tjenestene samarbeider tett med USAs spionapparat. Det er en skam at Norge ikke torde å gi asyl til Edward Snowden, i motsetning til fire latinamerikanske land. Den nye regjeringen har lagt seg på samme feige linje som den rødgrønne. Statsminister Solberg har uttalt at hun ikke er «imponert» over Snowden, og at han burde ha gått tjenesteveien. Da justisminister Anundsen ble spurt om Snowden var en varsler eller en forræder, svarte han: «Jeg beskriver ikke Snowden overhodet. Jeg forholder meg til at det er mange hemmeligheter på avveie». Ikke et eneste ord om sakens store alvor. Den politiske unnfallenheten viser at George Orwell var sannspådd da han i 1984 skrev dette: «Hvis du ønsker å bevare en hemmelighet, må du gjemme den fra deg selv».

Debatten om Snowdens avsløringer og om konsekvensene av hvordan Vestens spionorganisasjoner har holdt på, har vært ynkelig og nesten fraværende i Norge. Politikerne har gjentatt sine papegøyeskrik: «Vi liker det ikke! Vi liker det ikke!» Da sjefen for e-tjenesten, generalløytnant Grandhagen, kunne «berolige» oss med at den norske spiontjenesten ikke avlytter i Norge, men bare i utlandet, slapp han unna med så utrolige opplysninger. Norske politikere synes ikke å ville diskutere ubehagelig utenrikspolitikk, og hva Norge er med på: Ikke Afghanistan, ikke Guantánamo, ikke Libya-bombing og ikke Chelsea (Bradley) Mannings avsløringer av de alvorligste krigsforbrytelser utført av Norges allierte.

Mer enn noensinne trenger vi en kritisk og sannhetssøkende journalistikk. Dens oppgave må være å trenge gjennom den ubehagelige tausheten og avsløre maktapparatets propagandafraser.

Mer fra: Kultur