Ut fra alle de tegn som foreligger når denne artikkelen skrives, våger jeg denne påstanden: I morgen tidlig heter USAs nye president Hillary Rodham Clinton.
Med mindre alle seriøse meningsmålere tar feil, og det kan de selvsagt gjøre, vil det være en formidabel sensasjon om Donald Trump vinner, ikke bare fordi Trump mangler alle kvalifikasjoner og all anstendighet til å bekle presidentembetet, men fordi frontene i valgkampen virker så sementerte at det må jordskjelv til for å bryte dem opp. Svært få velgere synes villige til å skifte side. Ikke et eneste av de faglig sterke og begrunnede analyseinstitutter i USA har i skrivende stund spådd Trump-seier.
Selvsagt kan både instituttene og undertegnede ta feil. Det har skjedd mange ganger tidligere. Men jeg våger min uavlatelige spådom om at Clinton vinner.
Selv om Clinton i morgen tidlig kan kalle seg «president elect» gjenstår likevel en endeløs rekke av ubesvarte problemstillinger. Den aller viktigste gjelder Senatet, som med sine 100 medlemmer holder nøkkelen til bakdøren i Det hvite hus. Uten Senatets godkjennelse får ikke Clinton utnevnt ett eneste regjeringsmedlem, en eneste rådgiver eller statssekretær og, aller viktigst, ett eneste medlem av Høyesterett. Spør Barack Obama: Presidenten har nominert Merrick Garland til nytt høyesterettsmedlem etter Antonin Scalia som døde for et halvt år siden. Det republikanske flertallet i det nåværende senatet har nektet å behandle nominasjonen.
Med mindre demokratene gjenvinner flertallet i Senatet er en president Hillary Clinton ille ute. Ikke bare vil republikanerne ut fra hva de sier, og det er grunn til å tro dem, nekte å behandle nominasjon av kandidater til høyere stillinger i administrasjonen, de ønsker også å stille presidenten for riksrett. Ingen innkommende president er blitt møtt med slike trusler og et slikt hat som et valg av Hillary Clinton vil innebære. Republikanerne er villige til å sette hele den demokratiske (ikke i partipolitisk betydning) struktur til side for å hindre en president Clinton i å styre landet i henhold til den amerikanske forfatningen.
Demokratene kjemper derfor med minst like stor intensitet for å få valgt senatorer som å få valgt Clinton som president. De er fullt klar over at stillingskrigen, som startet den dagen Obama avla ed som president, vil bli enda verre med en president Clinton. Et flertall i Senatet vil derfor være brannmuren som hindrer republikanerne fra å drive Clinton ut av Det hvite hus, noe de har forsøkt å gjøre også med en tidligere president av samme navn. De skyr ingen midler, verken konstitusjonelle eller ukonstitusjonelle, i kampen mot Clinton. Republikanernes presidentkandidat har reist tvil om han vil godta et annet valgresultat enn at han selv vinner.
Demokratene har nesten gitt opp kampen for å vinne flertall i Representantenes hus med sine 435 medlemmer. Her har republikanerne i dag et overlegent flertall, ikke minst takket være en inndeling av valgdistrikter i enkelte delstater som sikrer partiet flertall selv om demokratene har flertall i delstaten som helhet. Det amerikanske valgsystemet tillater manipulasjoner som går på tvers av flertallsprinsippet. Kun to delstater, Maine og Nebraska, har en inndeling av valgdistrikter som ligner på et proporsjonalt valgsystem.
Et republikansk flertall i Representantenes hus kan selvsagt skape alvorlige problemer for en demokratisk president, noe som man har sett under Obama, der flertallet i flere uker nektet presidenten et budsjett med det resultat at det føderale USA gikk i stå. Slike handlinger utvikler seg gjerne til et tveegget sverd, men republikanerne er fanatiske og fandenivoldske nok til å forsøke seg på nytt. Hensikten er ene og alene å få ram på presidenten.
Et demokratisk flertall i Senatet gir derimot en president Clinton helt andre muligheter til politisk overlevelse. Demokratene trenger å vinne fire plasser for å oppnå 50-50, noe som i realiteten betyr flertall fordi visepresidenten ved stemmelikhet kan vippe avgjørelsen i deres favør. Et mindretall av republikanere kan likevel skape problemer med filibustertaktikk (uthaling) ved større avgjørelser. Men mindretallet kan ikke som nå, der republikanerne har flertall, bare nekte å ta opp saker til avgjørelse i Senatet.
Foreløpig er en gevinst på fire senatsplasser innen rekkevidde for demokratene, men, om vi nok en gang skal tro meningsmålinger, bare så vidt. Det finnes ikke lenger noen rett og strak vei til makten i USA. Tvert om, dette valget kan føre landet inn i en politisk jungel, der bare jungelens lov, drep eller bli drept, er eneste utgang. Lite tyder på at det republikanske partiet i den nåværende situasjon vil godta noen form for samarbeid med en demokratisk valgt president eller et demokratisk flertall i Kongressen.