Debatt

Den vanskelige veien videre

Fredsprisen balanserer godt idealisme og politisk realisme. På veien videre må man sikre at den ikke også bidrar til en avtale som skaper nye sosiale konflikter.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Da Nobelkomiteen ga årets fredspris til president Juan Manuel Santos på vegne av alle colombianere, utviste den en evne til å kombinere idealisme og politisk realisme: Idealisme ved å belønne fredsavtalen med en pris på tross av nederlaget i folkeavstemningen den 2. oktober, med håp om at den kan bringe partene sammen og få fredsprosessen i gang igjen. Realisme ved å gi prisen kun til én part i konflikten, nemlig regjeringen, på tross av at både FARC-ledelsen og ofrene i konflikten ville vært naturlige å inkludere. Hadde FARC-lederen Rodrigo Londóño blitt inkludert, ville det skapt storm i Colombia, og kanskje ville det gjort det vanskeligere å sette i gang prosessen igjen. Prisen ble hovedsakelig møtt med positive reaksjoner i Colombia. Santos ble gratulert av alt fra FARC-ledelsen og ofrene i konflikten, til fredsprosessens erkefiende, den konservative eks-presidenten og nei-generalen Alvaro Uribe. Våpenhvilen ligger fast (i første omgang til 31. oktober), og partene er tilbake i Havanna for å reforhandle avtalen. Men hvordan vil fredsprisen påvirke forhandlingene?

For det første meldes det om at den gir håp i konfliktområdene. Der var FARC-medlemmer allerede var i gang med å levere inn våpnene da beskjeden kom om et nei i folkeavstemningen. De har fått beskjed om å avvente videre instrukser. Jo lengre tid det tar, jo større sjanse for nye overgrep fra FARC, paramilitære, hæren og narkotikakarteller.

Men prisen kan også være med på å forskyve tyngdepunktet vekk fra FARC. Den store utfordringen blir at en tredje-part, Alvaro Uribe, nå er blitt en aktør i forhandlingene. Søndag la Uribe fram sin første liste med krav. Mange av kravene virker som en oppskrift på ytterligere sosial konflikt. Mens den opprinnelige avtalen gjør slutt på den ødeleggende kjemiske giftsprøytingen av kokaplantasjer, vil Uribe igjen tillate det. Mens avtalen om utvikling i landbruket søker bedre fordeling av jord, vil Uribe ha en avtale som beskytter de store jordeierne. Han vil heller ikke at fredsavtalen skal medføre kostnader i form av sosiale investeringer på tross av skrikende behov i konfliktområdene. Sist, og kanskje aller farligst, vil han begrense konsultasjonsprosesser med lokalmiljøer for «ikke å skade nasjonens utvikling». Slike prosesser gjennomføres blant annet ved utviklingsprosjekter i urfolksområder, og avtalen vektlegger betydningen av disse. Når man vet at det er gitt et stort antall naturressurskonsesjoner i konfliktområdene og at utbygginger står i kø når FARC er ute, er å begrense konsultasjonsretten å be om nye miljø- og sosiale konflikter. Det virker ganske utenkelig at FARC kan gå med på dette. Ofrene for konflikten har samtidig lagt fram forslag om en pakt for sosial utvikling som på mange måter er den rake motsatsen til Uribes kravliste.

Det var i stor grad innflytelsen til Uribe og hans allierte (blant annet de evangeliske kirkene) som gjorde at det ble et nei i folkeavstemningen. Det har vært gjentatt til kjedsommelighet i mediene at «folket sa nei» til avtalen, men det er en sannhet med modifikasjoner: kun 38 prosent av de stemmeberettigede stemte og nei-sida vant med bare 52.000 stemmer (50,21 prosent), det var langt flere ja-stemmer i rike kommuner enn fattige, og motstanden var størst i de områdene som ikke var berørt av krigen. Stemmegivningen fulgte også i stor grad partipolitiske skiller og handlet derfor slett ikke bare om avtalen. Den letteste måten å forutsi folks stemmegivning på var å se på hvordan de stemte ved forrige presidentvalg: stemte de for Uribe sin kandidat, Oscar Zuluaga (Uribe kunne ikke stille), var sjansene store for et nei. I etterkant har en av nei-generalene også innrømmet at man har drevet bevisst feilinformasjon om avtalens innhold. Å dømme fra valgkampmaterialet som ble delt ut, var den innrømmelsen helt unødvendig. På en av plakatene sto det: «Colombia står i fare for å bli et kommunistisk diktatur, hvor man vil fornekte forskjellen mellom kjønnene. Stem nei! Jesus trer inn i dit hjerte».

Nei-kampanjens viktigste budskap var også til dels bygget på en løgn: at FARC ville få omfattende straffefrihet og deretter stor politisk makt. At folk ikke ønsker straffefrihet for FARC, eller noen andre væpnede aktørers forbrytelser, er helt forståelig, men avtalen om rettferdighet for ofrene og straff for overgrepene legger ikke opp til straffefrihet. Den setter ofrene i fokus, og er blitt framforhandlet med dem som aktive deltakere. Den oppretter eget fredstribunal som kan gi amnesti for mindre såkalte «politiske» forbrytelser i tråd med internasjonal humanitær rett, men de aller fleste forbrytelsene som folk forbinder med FARC (men som også har vært begått av paramilitære, hæren og andre) er unntatt fra muligheten til amnesti. Det inkluderer: kidnappinger, tortur, likvideringer, forsvinninger, voldtekter, tvangsforflytning og tvangsrekruttering av barn, alvorlige krigsforbrytelser og folkemord. Interessant nok ble ikke begrenset amnesti nevnt i Uribes liste med krav til forhandlingene.

Fredsaktivister i Colombia legger vekt på at fred ikke er fravær av konflikt, men løsning av konflikt gjennom andre midler enn våpen. Ukene som kommer vil vise om fredsprisen klarer å bidra til både å bringe prosessen tilbake på skinner og føre til en rettferdig avtale. Til det trengs både idealisme, realisme og ikke så rent lite magi.

Mer fra: Debatt