Motorsaga mi mangler deler. Kjede, fil til å slipe, drev og krattskjærer til ryddesaga og mye annet ligger i det hendige svarte nettet som mannen i butikken ga meg da jeg brukte opp feriepengene mine på Felleskjøpet for et par somre siden. Og det hendige svarte nettet er borte. Antakelig ligger det i skogen et sted jeg rydda i fjor, og dukker opp en gang. Det er bare det at jeg trenger det som er oppi nå, og ikke når jeg minst venter det. For noen år siden ville det vært et nesten uoverkommelig problem. Å bruke ferien på å kjøre milevis til nærmeste by for så å tråle butikker i fellesferien i håp om at noen har akkurat de delene jeg trenger inne på lager var og er ikke aktuelt. Men nå løser det nesten seg sjøl. Et søk på nettet og tre klikk i en nettbutikk, så har jeg funnet og kjøpt alt jeg mangla og litt til, og om noen dager blir det levert på døra på hytta.
Sant å si går jeg, og du og alle andre stadig sjeldnere i butikken. Klær, middag, bøker, møbler, hvitevarer, trelast eller til og med dagligvarer bestilles på nettet og leveres på døra og livet blir enklere. Varene vi kjøper er til og med billigere på nettet enn i butikken, og det sjøl om vi får dem levert på døra hjemme, eller altså, som i mitt tilfelle, på døra til ei hytte i indre Ryfylke. Vi ser ut til å være inne i en slags revolusjon, ikke av industri eller politikk, men av varehandel. Fra butikk til nett, fra handlesenter til varelager. Som de fleste revolusjoner, har også denne en problematisk blindsone.
I kapitalismens ungdom skreiv økonomen Adam Smith boka «Wealth of Nations». Denne boka er sammen med Marx «Kapitalen» antakeligvis de viktigste verkene som er skrevet om det økonomiske systemet bak den enorme teknologiske utviklinga og produksjonsveksten verden har vært gjennom de siste hundreårene. Mens Marx som kjent var kritisk til kapitalen og markedets frie spill, mente Smith at det tvert om var gjennom individenes egennyttige valg og markedet skapt av disse valgene samfunnet blei forbedra. Han omtalte summen av disse valgene som «Den usynlige hånd», en usynlig kraft som stadig utvikla og forbedra samfunnet gjennom tilbud og etterspørsel.
Det er den samme usynlige hånda jeg bruker når jeg kjøper motorsagdelene mine på nettet. Det er enklere for meg, og sammen med millioner av andre velger jeg det enkleste såframt jeg har råd til det. Men det er ikke bare markedets hånd som blir usynlig i den pågående handelsrevolusjonen. Det gjør også de som selger, pakker og distribuerer varene. Det var nemlig ikke så enkelt som Adam Smith ville ha det til da han skreiv sin lovprising av markedet. Den usynlige hånda sikra at bakeren leverte brød til dem som kunne kjøpe brød, men ikke til dem som ikke kunne betale. Den sikra ikke at fabrikkarbeiderne fikk råd til å kjøpe varene de produserte heller. Og den bygde definitivt ingen velferdsordninger, normalarbeidsdager eller arbeidsmiljølov.
Mens Smith var opptatt av valgene vi gjør som selgere og kjøpere, var Marx opptatt oss som produsenter av verdier, av klasse, og hvem som hadde frihet til å velge. På arven etter Marx blei den moderne arbeiderbevegelsen bygd, og det var denne bevegelsens svært synlige hånd som korrigerte feila den usynlige gjorde. Arbeiderbevegelsen bygde opp et samfunn hvor vi ikke bare var kjøpere i et marked, men et fellesskap av produsenter. Arbeidere, bønder, funksjonærer og varehandlere som sammen skapte et samfunn. Dette var mulig fordi folk i arbeidet høsta felles erfaringer av urettferdighet og undertrykking, og i det fellesskapet som store arbeidsplasser gir, fant hverandre og organiserte seg for å kreve sin rett. Denne synlige hånda skapte den tryggheten vi er vant til å ta som en selvfølge, men den gjorde også varene dyrere. Fabrikkarbeidere med tariffavtale og fast lønn er dyrere enn de uten rettigheter. Tjenestefolk, gartnere og sjåfører forsvant, husmenn og løsarbeidere på kaien også. Livet blei vanskeligere overklassen, men lettere for folk flest. Denne utviklinga gjaldt ikke bare på fabrikken og for menn i kjeledress, men like mye på kontorer og i butikker. Hele arbeidet bak et brød, fra bondens åker til kolonialen på hjørnet blei organisert på en måte som gjorde at de som bidro i prosessen hadde inntekt til både bolig, mat, ferietur til Syden og gaver til ungene til jul.
Er det dét samfunnet den nye handelsrevolusjonen skaper? Ut fra det jeg ser rundt meg er vi ikke i nærheten. Når Elkjøp leverer hvitevarer hos meg, kan ikke de som levere en gang norsk. De er ikke tilknytta Elkjøp og de har neppe tarifflønn. Distribusjonen av varer går ikke av seg sjøl når jeg vi får noe levert hjemme, den gjøres av den nye underklassen. De som tar imot bestillinger, pakke varene og frakter dem til døra mi har ikke ei lønn de kan gå til banken med og få huslån. I USA kalles de «Working poor», og er den raskest voksende klassen. De er ofre for den usynlige hånda. Og de jobber ikke i sammen på store arbeidsplasser hvor de enkelt kan møtes og dele sine erfaringer, skape et fellesskap og organisere seg for å endre det.
Jeg kan kjøpe deler til motorsagene mine på nettet fra hytta, og få middagsmat levert på døra. Det er en revolusjon, men det er en revolusjon som trenger å tøyles. Vi trenger ei synlig hånd som stopper galskapen til den usynlige. Ikke for å skru tida tilbake, men for å skru den fram. Sånn at alle som bidra til at varen til slutt havner på døra mi har et arbeidsforhold og ei lønn de kan gå til banken og få huslån med.