Debatt

Den største myten i skolen

Testresultatene flommer ut i media. TIMMS, Nasjonale prøver og PISA bare på en drøy uke.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En tror at skole er en evig konkurranse, premien er å overleve i kunnskapssamfunnet, i jobber som ikke finnes. Og testene sier noe om dette. Er det ikke slik da? Nei da. Det er bare eventyr. Eller rettere sagt: En myte.

Verden er vanskelig å forstå, ikke sant? Og språket vårt er tegn og symbol som beskriver verden. Testmyten gjør testresultat til symbol på sosial utjevning, økt kunnskap, nasjonens fremtid. Ja, arbeidsminister Anniken Hauglie mente de kunne vise hvem som havner på Nav. Og avisene er fulle av dem. Som symboler slukes de rått, selv om det faktiske meningsinnholdet i resultatene er begrenset. Og da mister en, som minister Hauglie, forståelsen av virkeligheten. I stedet avkodes den gjennom forenklinger som en tillegger stor symbolsk mening. Testresultatene inngår derfor i Testmyten.

Myten sier at testing er naturlig, det var alltid meningen at norsk skole skulle ende opp i testveldet. Og bort med testingens historie, med eugenitikk, rasisme og annen elendighet. Alle land blir like slik at en kan sammenligne, rangere og konkurrere, en kan importere skolepolitikk fra Finland, fra Ontario og fra USA, trykke på «play» og så er alt i orden. Slik blir det særegne borte, alt blir testresultat som vi må forbedre.

Beviset er effektforskning. Den undersøker i hvilken grad det er sannsynlig at to fenomener oppstår samtidig. Den sier ingenting om det ene fører til det andre. Det ordner myten. Historieløs som den er påstår den at sammentreff egentlig er årsak/virkning. Det gjør at en lager regler for norsk skole på bakgrunn av Thomas Nordahl sine sammentreff på Hedemarken eller John Hatties sammentreff i Micronesia på 1980-tallet. Herlig mytisk, ikke sant?

Myten sier at læringsprosessen kan måles. For læring er «kompetanse» som en bærer med seg på tvers av ulike situasjoner og utfordringer. Derfor vil en hele tiden måle seg fram til det beste (som alle igjen skal kopiere). Men for å få til dette isoleres skolen fra samfunnet rundt. Skolen er resultatenheter, lærere og rektorer gjøres ansvarlige for elevenes læring. Uten hensyn. Elevenes sosiale bakgrunn, motivasjon og historie forsvinner. Skole er bare skole. Derfor sitter en igjen med påstanden om at lærerne er den viktigste enkeltfaktoren i skolen. Og ansvarlige for resultatproduksjonen. Det gjør læreren til en figur på en scene der alt er synlig, som visible learning, der politikerne har regien og plikt til å gripe inn når handlingen er resultatløs, som i et borgerlig drama.

Ja, borgerlig. For dette er en borgerlig myte. Det gjør skole til et borgerlig titteskapsteater uten Hamsuns ubevisste sjeleliv. For det ubevisste, hele det moderne menneskets uforutsigbarhet lager kaos i det borgerlige drama. Det kan en ikke ha.

Og barna? De varsler om en fremtid som skal komme. Er de ikke flinke på skolen varsler de ulykke. Med dårlige testresultat havner de på Nav, som Hauglie hevder. De truer derfor nasjonens fremtidige konkurransekraft, og de truer velferdsstaten. Og uten den er vi alle sårbare, da kan ulykken ramme oss alle.

Kan en lære noe av slike myter?

Ja. Myter om uønskede barn som varsel om fremtiden er bygget rundt blindhet og innsikt. Den som har satt barnet ut i skogen skal lære at han ikke kan styre fremtiden. At blindhet er hovmod. At ønske om å kontrollere verden og styre fremtiden ender i tragedie. At behandlingen av barnet som varsler ulykke. At hovedpersonen på tragisk vis må oppdage dette. At forholdet mellom varsel om fremtiden, vilje til å gripe inn overfor barn lager politisk hybris. At den skaper en høyverdig moralsk posisjon som kan avfeie alle innvendinger med at en gjør dette til barn og samfunnets beste. Og til slutt: Den tragiske innsikten som sier at å behandle barn slik slår tilbake på hele samfunnet.

Kan myten knuses? Selvsagt. For alle hendelser, all politikk, alle mennesker er særegne og de må forståes utfra det. Misforstår en dette risikerer en at en også forstår nåtiden feil. Og da kan en ta beslutninger og utforme politikk for en fremtid som aldri vil komme ved å forsøke å løse problemer som ikke er der eller som en misforstår og derfor løser på feil måte, ved å lage feil framtid. Derfor kan en ikke utsette de aller minste for ting som ikke er bra for dem for å rettferdiggjøre en mytologisk fortid, en misforstått samtid og en utopisk fremtid. I stedet må vi løse de problemene vi er stilt overfor i norsk skole. Et av disse er synet på skole som en evig konkurranse der premien er å overleve i kunnskapssamfunnet, i jobber som ikke finnes. Ja, og synet på testresultat som symboler, i myten om testskolen som gjør barn til varsel om en uønsket fremtid.

Mer fra: Debatt