Den store marsjen

Palestinere og deres støttespillere planlegger en stor marsj som skal starte 30. mars. De har ikke gitt opp håpet om å vende tilbake til sine hjem fra 1948.

Barn, unge og gamle skal marsjere på Vestbredden, Gaza, Jordan, Libanon og forhåpentlig også i flere hovedsteder foran den israelske ambassade. Den skal vise verden at palestinerne aldri vil gi opp sin rett til å vende tilbake. Marsjen er også et svar til okkupanten om at den israelske staten ikke bare er et hjem for jøder, og at fredsprosessene har gitt Israel stadig bedre kort på hånden.

Marsjen er også et svar på den økte israelske volden og på den håpløse situasjonen for Gazas innbyggere. Rundt 70 % av Gazas sivile er flyktninger. USA har bestemt å holde tilbake 500 millioner kroner til UNRWA (FNs organisasjon for palestinske flytninger) og å trekke tilbake de 350 millioner kroner de lovte å gi til ekstraordinær matvarehjelp til Vestbredden og Gaza.

Ifølge Utenriksdepartementet bidrar UNRWAs midler til å stabilisere situasjonen i et område preget av konflikt og sosial uro, fordi pengene går bl a til helse og utdanning. I en meget kritisk situasjon bygger nå UNRWA ned sine kontorer og sier opp ansatte på bl a Gaza og i Libanon.

Hvordan vil Israel reagere på en slik stor ikke-voldelig familiemarsj? Vi husker at begge opprørene på Vestbredden og i Gaza i 1987 og i 2000 – den første og andre Intifada – begynte fredelig. Vil den israelske hæren gasse barn og eldre? Hvis folk ikke stopper, hva blir neste skritt?

Hvis mediene dekker marsjen og verdens befolkning viser sin støtte, blir det kanskje litt vanskeligere for den israelske hæren å skyte folk, fordi det vil gi assosiasjoner til fargede skoleungdommers opprør mot okkupasjonen i Soweto 16. juni 1976, der 600 ungdommer ble skutt av sør-afrikanske soldater.

Hva Israel velger er i beste fall et åpent spørsmål.