Den standhaftige

– Når snur du, spurte talkshow- dronninga Anne Will. I stolen overfor henne satt kansler Angela Merkel, kledd i sin sedvanlig fornuftige draktjakke, denne gangen i jordfarget oransje.

I uker og måneder har kritikken mot Angela Merkel rast. Flyktningkrisen truer med å rive EU fra hverandre, Tyskland splittes og høyrepopulister er på frammarsj. Mediene har slått fast at den humanitære flyktningpolitikken har feilet. Tidspunktet når hun lytter og snur, stenger grensene og setter et tak på antall asylsøkere måtte være rett rundt hjørnet. Men kritikerne fikk ikke svaret de ventet på: – Dette er en svært viktig fase i vår historie. Det er min fordømte plikt og forpliktelse at Europa finner en felles vei, svarte Merkel seks millioner seere på den tyske rikskringkastinga ARD.

«Vi klarer det», sa hun da flyktningkrisen startet i fjor. Hun åpnet grensene for flyktninger og migranter som satt fast under umenneskelige forhold da Ungarn stengte sine grenser. Og lovte alle syrere på flukt opphold i Tyskland. Hun høstet internasjonal beundring, og vekket en sjelden nasjonal stolthet hos tyskere. Nå har stemningen bråsnudd.

Å stå fast på «velkommen-politikken» har isolert Merkel i Europa og truer med å koste henne jobben i Tyskland. At hun ikke viker fortjener utvilsomt honnør. Men i Tyskland sliter analytikere med å forstå hva som går av Merkel. Kansleren har vært kjent for å drive politikk som den fysikeren hun er. Følelsesladde taler har aldri vært hennes stil. Hun gjør politikk i små skritt, og sender ut prøveballonger for å teste om politikken får gjennomslag i folket før hun tar en endelig avgjørelse. Metoden har sikret henne to gjenvalg og skyhøy popularitet. Helt til nå.

Oppslutningen om Merkel er i fritt fall. Søndag er det regionalvalg i tre viktige og folkerike delstater. Resultatet vil gi en dom over flyktningpolitikken, ifølge tyske medier. Slår meningsmålingene til er det høyrepopulistiske og innvandringskritiske partiet Alternativ for Tyskland (AfD) på full fart inn i maktens korridorer. For første gang etter krigen har Tyskland et alternativ til høyre for Merkels konservative sentrumsparti CDU.

Også blant sine egne har Merkel stadig færre venner. Det er full strid i regjeringspartiene, og stemmene som mener Tyskland nærmer seg grensen for hvor mange flyktninger landet har plass til, roper høyest. Den hardeste kritikeren sitter i Bayern som leder for Merkels konservative søsterparti. CSU-leder Horst Seehofer mener Merkels politikk fører til radikalisering, han vil ha maksimalt 200.000 asylsøkere til Tyskland i år (allerede har over halvparten kommet) og truer med å ta Merkels flyktningpolitikk til den mektige grunnlovsdomstolen.

Hvorfor snur hun ikke? Er det stolthet, har følelsene løpt av med henne, har hun mistet bakkekontakten etter ti år i kanslerstolen eller legger hun inn en søknad som FNs nye generalsekretær?

Den enkle grunnen kan være at hun mener hun har rett. Ikke ut fra moralsk overbevisning, men fordi hun vet at dersom mektige, rike Tyskland stenger grensene og slutter å ta imot flyktninger vil det forplante seg videre. Da er det grenseløse Europa historie. Det er den dårligste løsningen for alle, ikke minst for Tyskland som tjener enormt på åpne grenser og felles marked. At det er politikerne som står for en åpen og human flyktningpolitikk som skaper fremmedfrykt og radikalisering er dessuten absurde anklager. Over hele Europa har sentrumspolitikere og sosialdemokrater møtt høyrepopulister og innvandringskritikere med å spille på deres lag med innstramminger og streng politikk. Det tok ikke knekken på høyrekreftene. I stedet har politikken gått mot høyre, mens sosialdemokratiske sentrumspartier er på retur. I dette politiske klimaet er ikke flere vinglete, ryggradsløse politikere hva Europa trenger.

EU ga seg selv ti dager på å løse flyktningkrisen. I dag går fristen ut. Når stats- og regjeringssjefene møtes til ekstraordinært krisemøte må de finne en løsning som gir medlemmene trua på at EU sammen kan få kontroll på flyktningankomstene. Hvis ikke kan hele systemet kollapse, ifølge EU selv.

På overflaten kan det se ut som vi har vært her utallige ganger de siste årene. Krisemøter har blitt hverdag for EU-sjefene og løsninger i aller siste minutt har fått samarbeidet til å humpe videre, til neste toppmøte. Denne gangen kan det være mer alvorlig. Flyktningkrisen kommer på toppen av de andre krisene EU fortsatt sliter med, og handler om vanskelige ting som suverenitet. En annen viktig grunn er Merkels svekkede rolle. Det er Tyskland som har loset de 28 medlemsstatene gjennom finanskrise, Hellas-krise og sanksjonsstrid overfor Russland. Men i flyktningkrisen har ikke Merkel lykkes å få det som hun vil. Hun sier det ikke finnes en plan B, men det er likevel den som har overtaket i Europa nå. Grensegjerder og nasjonale løsninger er på vei tilbake langs Balkanruta og oppover i Europa, men det løser ikke krisen. Menneskene slutter ikke å komme selv om grensene stenges. Titusener er fanget i Hellas uten mulighet til å komme seg videre.

Tysk lederskap i Europa i kriseårene har vært omstridt og kritisert, i flyktningkrisen blir det tydelig hvor nødvendig det har vært. Alternativet ligger an til å bli mye verre.