Den sære loven

Norge ligger på europatoppen når det gjelder tvangsbruk i psykisk helsevern. Hvorfor får denne praksisen lov til å fortsette?

Det finnes lover i Norge som folk flest antakelig ville hatt sterkere meninger om, dersom de hadde visst at de fantes og hva de faktisk innebærer. En av disse lovene er særloven for psykisk helsevern. Mens man med fysiske helseproblemer har selvsagte pasientrettigheter, som for eksempel å kunne nekte å motta behandling man ikke selv har tro på eller ønsker, blir man med psykiske helseproblemer i stedet møtt med en særlov som muliggjør tvangsbehandling. Norge ligger på europatoppen i tvangsbruk, og særloven er svært omdiskutert og kritisert for å bryte med grunnleggende menneskerettigheter. Likevel preges denne alvorlige og viktige debatten av feil og mangelfull informasjon.

Det er blant annet en utbredt misforståelse at psykiatrisk tvang først og fremst anvendes overfor «farlige» personer. I virkeligheten gjelder kun 20 prosent av tvangstilfellene mennesker som defineres som farlige for andre eller seg selv. De resterende 80 prosentene gjelder personer som ikke regnes som farlige, men som altså ikke ønsker å ta imot den behandlingen de blir tilbudt og som derfor tvinges til dette. Ofte tar dette form av en tvangsinnleggelse, som i de fleste tilfeller vil innebære medisinering.

Dersom man ikke ønsker medisinering, kan det fattes et tvangsmedisineringsvedtak, og man vil da tvinges til å ta medisiner enten ved at det kontrolleres at man svelger tabletter eller ved at man får satt en sprøyte i setemuskulaturen. Hvis man setter seg til motverge, vil man kunne bli lagt i belter mens injeksjonen gis. Dette dreier seg om mennesker som deg og meg, som befinner seg i psykisk krise og er uenige med legene i at medisiner vil hjelpe mot problemene de opplever. I psykiatrien blir slik uenighet møtt med «du vet ikke ditt eget beste» og man kan derfor umyndiggjøres og tvinges, med særloven i hånd.

Å oppleve tvangsmedisinering kan være en alvorlig psykisk belastning. Når vi vet at en forholdsvis stor andel av mennesker innlagt på psykiatriske sykehus har vært utsatt for vold og/eller seksuelle overgrep, skal det ikke mye empati til for å forstå at det å tvinges til å måtte dra ned buksa og få satt en sprøyte i baken, kan oppleves som et nytt overgrep. Ikke overraskende viser også forskning at tvangsbehandling kan gi sterke negative reaksjoner og opplevelse av dårligere psykisk helse. Likevel er medisinbruken i norsk psykiatri økende, og det er ingen hemmelighet at legemiddelindustrien har stor makt over denne utviklingen. Det finnes mengder av dokumentasjon på alvorlige bivirkninger av psykiatriske medisiner, det hersker usikkerhet om medisinenes positive effekt – og det finnes så altfor mange brukerhistorier om krenkende tvangsbehandling. Så hvorfor får denne praksisen lov til å fortsette?

En forklaring kan være den tradisjonelle oppfatningen at alternativet til tvangsbehandling er at pasienten «går til grunne». En slik tenkning er både gammeldags og misvisende, for det finnes faktisk alternativer til tradisjonell psykiatrisk behandling. Det er sterke strømninger innen psykisk helsearbeid som heller enn medisinsk tenkning legger vekt på dialog, meningsskaping, nettverksarbeid. Disse alternativene må vi våge å satse på også her i Norge. Et passivt, institusjonsbasert tjenesteapparat, som ikke har noe å tilby før pasienten blir båret inn dørene, er ikke en løsning vi kan leve med i et sivilisert samfunn.

Pasienter i psykisk helsevern er ikke en egen menneskerase med mindre behov for verdighet og medmenneskelighet enn andre. Den neste pasienten som fratas sine rettigheter på grunn av psykiske helseproblemer, kan være barnet ditt, en venn – eller deg selv. Skal vi beholde særloven som muliggjør dette, eller skal vi forlange at den oppheves, redusere Norges skremmende høye tvangsbruk og satse på utvikling av hjelpetilbud som folk faktisk ønsker å benytte seg av? Vi stemmer for det siste.

Debattinnlegget er skrevet sammen med Runa Øvland og Odd Volden