Den røde Prinsen

En vinternatt i 1902 i det som i dag er den suverene staten Kuwait red 6 menn på kameler sørover mot byen Riyadh for å avsette kongen av Arabia fra Rashid dynastiet. I nattemørket klarte disse mennene å snike seg inn i byen og gjorde seg klare for et overraskelsesangrep. Når kongen våknet og forstod at hans vakter var blitt overbemannet tok det en time for opprørerne å jage ham på flukt og ta byen som sitt. Lederen for gruppen het Abdul Aziz bin Saud og var grunnleggeren av den moderne staten Saudi Arabia bare 26 år gammel.

Hans etterfølgere har alle vært hans sønner. I kronologisk rekkefølge Saud, Faisal, Khalid, Fahd og dagens enehersker den aldrende Abdullah. Det er anslag på at Saud familien har rundt 8.000 medlemmer, av disse utgjør ca 200 den indre kjernen som sitter med både makt og rikdom fra oljeforekomster. Denne indre kjernen er også alle etterkommere av grunnleggeren Abdul Aziz og alle mannlige etterkommere har potensial til å bli fremtidige konger i riket.

Nå er alle sønnene til Abdul Aziz godt over pensjonsalderen og det er et høyt diskutabelt spørsmål om hvordan det fremtidige lederskapet skal velges. Frem til i dag har valg av ny konge gått etter ansiennitet og allianser med andre stammer. En tredjegenerasjon er imidlertid i et større antall og allianser er enda vanskeligere å bygge når alle har øyne på tronen. Kongen selv anses reformvennlig og har lansert gradvise endringer i riktig retning. Kronprins Sultan er også av samme tankegang, mens den tredje mest innflytelsesrike og mulig nestemann på kronprinsplassen Prins Nayef er en mann med sterke tilknytninger til landets sterke og innflytelsesrike presteskap.

Nasjonen har sitt fundament på to kontrakter. Det ene er mellom kongefamilien og USA som oppstod på 30-tallet når amerikanske petroleumsselskaper var på jakt etter oljefelt nordøst i landet. Siden har det utviklet seg en allianse som er gjensidig. USA får den olje de trenger med rimelig sikkerhet, og Saud familien får støtte militært hvis noe skulle true deres maktbase. Den andre kontrakten er eldre og har opprinnelser fra sent på 1700 tallet. En religiøs purist Imam ved navn Mohammad ibn Abdul Wahaab var på vandring rundt om i Najd og Dhahran (området i det nordlige og sentrale Saudi Arabia) for å preke sin reaksjonære og puristiske versjon av islam. Han fant en venn i Mohammad bin Saud (forfar til Abdul Aziz) og sammen lanserte de en kampanje for å spre det puristiske budskapet til Abdul Wahaab med makt samt gi regional innflytelse til bin Saud.

Blant presteskapet i dag som er organisert i en form for komité og har representasjon i landets høyesterett finnes også etterkommere av Abdul Wahaab. Denne alliansen gikk hardt ut over tradisjonelle Sunni og Shia muslimer i regionen og nordover i Irak. Rasering av Shia muslimenes helligdommer og masseslakt av dem har bidratt til å skape et fiendtlig forhold mellom disse to grupperingene. Per i dag finnes denne rivaliseringen på nasjonalt basis mellom Saudi Arabia og Iran. Og det er med uro at Saudierne ser på Irans innflytelse inn i Irak, Syria, Libanon og muligens snart også Bahrain. Saudi Arabia har selv en stor Shia muslimsk minoritet som i disse dager har begynt å protestere mot makthaverne.

Tidligere opprør blant Shia muslimene i Saudi Arabia har blitt hardt slått ned på. Blant annet var det storaksjoner mot disse grupperingene like etter den Shia muslimske revolusjonen i Iran i 1979. Men uansett frykt og brutalitet så har de siste måneders rop om politiske og økonomiske reformer blant middelklassen i den arabiske verden også nådd Saudi Arabia. Noe som har gitt nytt gnist blant landet minoriteter og demokratiforkjempere.

Men en skal ikke tro at den arabiske verden henger sammen som dominobrikker og at et mulig regimeskifte blant disse eneherskerne er snart å forvente. Saudi Arabia styres som et privat kongedømme hvor alle postene fra guvernører i provinsene, ministre i regjeringen og ledere i sikkerhetsapparater er besatt av grunnleggerens etterkommere. De mest innflytelsesrike har sittet med sine posisjoner i flere titalls år og som oftest etterlater de sine maktposisjoner til egne sønner eller allierte. Slikt har nåværende konge maktet i det hele tatt å overleve mot de andre alliansene innen familien ved å være kommandør for landets nasjonalgarde siden 1963. Denne posisjonen er nå besatt av hans egen sønn. Garden er nesten like stor som landets militære styrker og kan i grunn regnes som en privat hær. Den er også en garantist for at Saud familien ikke blir fratatt makten av de militære.

Med en herskerelite som alle er enige om status quo er det vanskelig å gjenskape hendelsene fra Tahrir Square eller samle massene i en form for utmattelsesposisjon hvor alle spent venter på å se den ene parten lide nederlag. Likevel har landet lang historikk med demokratiforkjempere blant modige kvinner, ungdommer, minoriteter og overraskende nok blant Saud familien selv.

Prins Talal bedre kjent som Den Røde Prinsen er en fremtredende demokratiforkjemper i landet. Talal er i tillegg sønn av Abdul Aziz og dermed også en potensiell kandidat til tronen i fremtiden. Sannsynligheten for virkelig å bli konge en dag er imidlertid redusert da han sammen med en rekke andre stebrødre jobbet for demokratiske og politiske reformer i landet sent på 50-tallet. Prinsen og hans støttespillere ble som følge av dette ekskludert fra kongedømmet og måtte reise til Kairo som på den tiden var preget av revolusjonære og folkelige bevegelser for uavhengighet i den arabiske verden.

Senere når den egyptiske og arabiske frontfiguren for panarabisme Gamal Abdel Nasser døde begynte diktatorene å florere i området. Folkelige bevegelser og krav om demokratiske reformer døde sakte ut da de ikke fant hjem i noen land. Prins Talal ga opp tanken for reformer og ble tatt til nåde av sin halvbror og Kong Faisal. Tilbake i varmen ble Talal kjent for sin massive formue og forretningsvirksomhet (gradvis bygget under hans yngre år i riket med blant annet omfattende korrupsjon). Likevel ser det ut til at aktivisten i Talal igjen har våknet til live de siste årene. Nå gjenstår det å se om det med de nye folkelige prostene også kommer flere prinser og familiemedlemmer på banen for å støtte reformer i riket.

Det er nettopp støtte Kong Abdullah trenger og ikke folkelig opprør. Kongen overlever i dag på grunn av sin tidligere stilling som øverstekommandør for nasjonalgarden samt kløktig diplomati blant de forskjellige fløyene blant prinsene. Ved en forsiktig balansegang og tunge kompromisser har kongen klart å føre inn reformer som sakte men sikkert vil resultere i et fremtidig konstitusjonelt monarki. Blant reformene er begrenset makt og innføring av standarder å følge for Saudi Arabias moralpoliti Mutaween i 2007. Ordinære saudiere var rimelig lei av den frie makten moralpolitiet nøt i riket og det var ikke få eksempler over brutal maktmisbruk fra dette departementet. Landets egne menneskerettighetsforkjempere har kritisert dette departementet og ønsker en total avvikling av denne.

Videre er den 21 manns komiteen for presteskapet reformert ved å inkludere lærde fra andre lovskoler innen Sunni-islam enn bare å inneha puristiske tilhengere av Abdul Wahaabs lovskole. Shia muslimsk representasjon mangler imidlertid, men dette er forsøkt kompensert ved å gi dem økt representasjon i landets nasjonalforsamling som er utnevnt av kongen. Det er forventet at i fremtiden vil denne forsamlingen bli direkte folkevalgt. Kongen har i tillegg også utnevnt flere kvinner til ledende posisjoner i landet blant annet en kvinnelig viseminister. Landet er også de siste årene blitt åpnet for utenlandske oljeselskaper til å delta i flere oljeboringer, noe som har vært ytterst tabu siden landet nasjonaliserte oljesektoren på 50-tallet. Dette indikerer også at det nasjonale oljeselskapet Saudi Aramco vil få konkurranse og at flere vil få være deltakere i beslutning om hvor mye olje som skal pumpes til enhver tid. I dag tas denne beslutningen av oljedepartementet med direkte samtaler med kongen og andre OPEC land.

Dagens protester i Saudi Arabia er fra før Tunisia affæren, men har fått økt oppmerksomhet og styrke på grunn av regimefall i henholdsvis Tunisia og Egypt. Det er ingen homogen eller samlet gruppe som protesterer for økte politiske rettigheter og økonomiske reformer. Shia muslimer som utgjør mellom 10 og 15 % av landets befolkning sliter med omfattende diskriminering. Deres teologi blir stemplet som vantro i Saudi skoler, selv de skolene som er å finne i Shia majoritetsområder langs den vestlige kysten og nord for Jemen samt i og rundt byene Medina og Mekka. Den utdannede intellektuelle eliten kjører samme linje som Prins Talal kjørte for ca 40 år tilbake og krever et konstitusjonelt demokrati med folkestyre. I tillegg ønsker denne gruppen å stille nr tre i rekken til tronen Prins Nayef for retten tiltalt for brudd på menneskerettigheter. Den tredje muligens mest lydhøre gruppen i landet er studenter som er frustrerte over landets svake kvalitet på utdanning til tross for gode utdanningstilbud.

Saudi Arabias skole er dominert av innblanding fra landets presteskap. Intolerant budskap som å hate alle ikke-muslimer samt fordømme alle andre lovskoler innen islam enn den som praktiseres av landets lederskap blir promotert i pensum. Mens Kong Abdullah har reformert mye av denne biten under sitt styre er det en utfordring av landets studenter får religiøs og arabisk opplæring frem til videregående nivå hvorpå verdslig utdanning i større grad tar over. Landet sliter derfor med å skape nok advokater, leger, økonomer og ingeniører. Behovet må dekkes fra utlandet mens Saudieren selv må nøye seg med andre jobber. Elevene selv er frustrerte over å ikke kunne ha nok grunnlag for høyere utdanning. De klager også over manglende utfordringer i studiet til å kunne konkurrere med utlandet. Tiltak er lansert for å gjøre landets utdanningsinstitusjon konkurransedyktig med verden. Små forbedringer merkes, men dette er ikke raskt nok for landets voksende andel ungdommer.

Selvbrenning var også faktum i Saudi Arabia og middelklassen som er berørt av inflasjon på matpriser er også irritert og sure på makthaverne. Frustrerte studenter og arbeidsledige nyutdannede menn og kvinner ønsker alle å presse sine ledere om reformer så snarest som mulig. Spesielt gjelder det som ellers i regionen og verden prisen på matvarer og jobber, men straffeforfølging av korrupte ledere (så å si hele Saud familien i realiteten, men Nayef settes som frontfigur av demonstrantene) ønskes også for å symbolisere endring. De kvinnelige aktivistene ønsker i tillegg rett til å stemme og å kunne kjøre bil og delta for fullt i arbeidslivet uten å måtte søke om tillatelse fra mannlig verge. Selvfølgelig ønsker vi i vesten at alle disse kravene innfris, men vi må ha både Egypt og Iran i bakhodet.

Det er ikke slik at enhver stor protestsamling ender i ledelsens avgang. Egypt har kun mistet et symbol, mens de reelle diktatorene fortsatt sitter med makten og pengesekken. I Iran på den annen side har studentopprøret i 2006 og opposisjonens protestester mot myndighetene etter valget i 2009 ikke gitt verken regimeskifte eller økte reformer, tvert imot så har forfølging av dissidenter og opposisjonelle økt, dette bekreftes med de høye systematiske ratene på dødsstraff.

For å forhindre et tilbakeslag likt som det i Iran, og for å hindre at den reaksjonære og ekstreme fløyen innad i kongefamilien får økt innflytelse i staten trengs det en litt varsom tilnærming til landets reformvennlige makthavere. Kongen har den siste tiden vært utenlandsk for å bli operert og det svirrer selv rykter om at han kan være død (noe som er en betydelig overvurdering), nummer to i rekken har også skranglende helse noe som faktisk åpner veien for Nayef som kan stoppe, selv reversere reformer lansert under Abdullah. Prins Talal har blitt et moderat alternativ til tronen de siste årene, men støtten innad i familien kan variere basert på den geopolitiske og interne politiske situasjonen. Her må den vestlige verden fortsette å reagere og protestere ved brudd på menneskerettigheter, dette har virket når protestene blir store nok, men viktigst av alt må ikke protestantenes egen kamp for demokrati og rettigheter bli glemt i vestlig presse, den må få tilgang og oppmerksomhet uansett om Suez-kanalen trues eller oljeprisen stiger.