I en kommentar i Dagsavisen fredag 14. august om Cardi B. og Megan Thee Stallions nyeste pop-hit «Wet-Ass Pussy» (forkortet til «WAP») hevder Ida Madsen Hestman at det ikke er noe nytt under solen når kritikken hagler mot videoens åpent seksuelle innhold.
Det seksuelle innholdet spiller på at hovedpersonene, som stolte, livsbejaende kvinner, omfavner sine egne kropper og seksualitet ved å oppføre seg «horete»; sexlystne idet de synger til mennene i sine liv om hvor skapet skal stå.
Ifølge Hestman, så er dette en «vulgær» estetikk som først ble presentert på hiphopscenen av kvinnelige rappere som Lil’ Kim og Foxy Brown tilbake på 90-tallet. Siden da har vi sett den bli tatt opp av flere forskjellige rappere og sangere som Nicki Minaj og Iggy Azalea, som nå er verdenskjente artister som har omsetninger på flere titalls millioner dollar, og hvis musikkvideoer er sett flere hundre millioner ganger på YouTube, der de lar sin innflytelse rå over tilsvarende mange unge verden over.
Les også: Renessansekvinnen Beyoncé
Hestman har helt rett når hun hevder at historien gjentar seg, at det nok en gang nå er konservative miljøer i Amerika, ofte dominert av hvite menn, som er i harnisk over videoen(es) åpent seksuelle innhold, og at det er særdeles hyklersk når profilerte artister som Cee Lo Green ergrer seg over innholdet.
Det har seg nemlig slik at menn har bedrevet denne formen for «vulgær» estetikk langt lenger enn sine kvinnelige kolleger, og at de har sluppet langt billigere unna med det.
Hestman snakker om hvordan det er en viktig kampsak for mange kvinnelige artister å bruke det sexistiske språket selv, vise det i videoene og fullt ut promotere det, for dermed å bruke det i nettopp kampen mot sexisme ved å vise at kvinner kan bruke dette språket, og det kan både være sunt og sexy å være litt røff i kantene når det kommer til sex.
Problemet er at denne påstanden også er gammel og utdatert, og Hestman og andre kritikere, burde forstå at samfunnet for lengst er mettet, og for lenge siden lei av denne tilnærmingen til det tilbakevendende problemet med sexisme i samfunnet. Som om dating, og sex, flørtingsstrategier og kurtise bedrives av kvinner og menn likt, og som om det bør gjøres likt?
Les også: Laget serie om egne voldtektserfaringer
Helt siden Madonna eksploderte ut på verdensscenen på 80-tallet med sine på den tiden særdeles pikante musikkvideoer, har vi sett kvinner som omfavner sin seksualitet i all dens iboende kompleksitet. Det kan være røft, og tøft, det er åpent spill med sadomasokisme og konflikt, og dette er positivt.
Men er vi ikke gått litt lei?
Som om sex, spesielt mellom de to kjønnene det fortsatt er flest av i samfunnet, kun handlet om en konstant kamp om å hevde seg overfor den andre part? Som at det handlet om å «owne» sin egen seksualitet så til de grader at vi ikke engang hører på hva den andre sier, liker, har behov for?
Er feminismen virkelig tjent med å fortsette å bruke en form for «vulgær» estetikk den lenge ikke ville gjøre seg bekjent med for å fremme sin sak?
Les også: Thea-Caroline (24) går på sexfest: – Jeg går alltid derfra med en «superboost» av selvtillit
Jeg er klar over Hestmans viktige poeng – at mye av spesielt Cardi B’s produksjon er så overdrevent, så ekstravagant og vulgært at det blir på grensen til det parodiske, og dermed nettopp fungerer som en kritikk av de patriarkalske tendensene i den overfladiske rappeindustrien, der menn lenge har fått gjøre som de vil både foran og bak kameraet.
Det jeg ikke er enig i, er den merkelige reaksjonen. Vi burde ikke være overrasket over at folk er overrasket.
Vi burde være skuffet, og ikke over kritikken av mangel på blueferdighet i de feministiske musikkvideoene, men på mangelen på kreativitet utvist i dem.
Det finnes noe mellom Madonna og «Wet-Ass Pussy» og det er den mystiske femme fatale-tilnærmingen til artister som Rihanna og Shakira. De balanserer mellom flamboyant kroppsekshibisjonisme, sexpositivitet og selvkontroll på den ene siden, og elegant erotisk mystikk på den andre.
Det gjør på ingen måte Cardi B, Megan Thee Stallion, Nicki Minaj eller Iggy Azalea, der de på voldsomt og vulgært vis velter seg over skjermen, og maser om hvor mye makt de har over sine sex-partnere.